Det norske melkemarkedet gjennomgår en krise. Forbruket av melk går ned, importen øker og melkebønder og meierier legger ned.
Systemet for balansering av råvaremarkedene i jordbruket er ment å sikre stabile og akseptable priser til bonden gjennom året, med virkemidler for å matche tilbud og etterspørsel. Ansvaret er lagt til samvirkene, blant annet Tine.
Samtidig inneholder systemet konkurransepolitiske virkemidler for industrileddet, spesielt forsyningsplikt. Dessverre er systemet i kraftig ubalanse, noe som rammer både norske melkebønder og forbrukere.
Etter stortingsmeldingen om landbrukspolitikken fra 2016 (Meld. St. 11 (2016–17) ba Stortinget departementet om at særlig konkurransepolitiske forhold i sektoren ble utredet nærmere. Dette som svar på påpekningene i rapporten fra markedsbalanseringsutvalget, som blant annet viste til faren for konkurransevridning og manglende tillit til systemet blant aktørene.
Saken ble sendt til Omsetningsrådet til utredning, som nå har kulminert i noen svært begrensede forslag til endringer i regelverket, som nettopp har vært på høring.
Dette etter en prosess som på alle måter står til stryk. Den var preget av hastverk, hemmelighold og mandatendringer underveis. Utredningsgruppene på de ulike områdene var sammensatt på en måte som ensidig favoriserte samvirkesiden.
Stortingets bestilling kan ikke sies å være besvart.
For de konkurransepolitiske spørsmålene startet det hele med at de ble pakket inn i mandatet til en arbeidsgruppe som allerede hadde en svært omfattende oppgave; å vurdere det juridiske grunnlaget for markedsbalanseringen. Ikke nok med det, arbeidsgruppen fikk hverken tilgang til nødvendig informasjon underveis eller tilstrekkelig tid til å gå inn på problemstillingene.
Dette er godt dokumentert i gruppens rapport. Hver gang gruppen nærmer seg viktige problemstillinger, ender det i henvisninger til at det mangler informasjon eller forutsettes at andre utredningsgrupper tar opp spørsmålet.
Når man kommer til det helt essensielle konkurransepolitiske virkemiddelet, forsyningsplikten, sies det at gruppen «er avhengig av innspill fra de andre gruppene for å kunne foreta en vurdering av konkurransevridning».
Slike innspill kom aldri.
Behandlingen av de konkurransepolitiske spørsmålene kan ikke kalles en utredning, men snarere partsinnlegg i favør av samvirkene. Som en utredning på bestilling fra Stortinget og i regi av departementet fremstår hele prosessen som høyst tvilsom opp mot utredningsinstruksen.
De spørsmål som skulle tas opp, er nettopp slike som departementet selv har gitt uttrykk for at ikke bør legges til partssammensatte organer.
I sin behandling av rapporten fra arbeidsgruppen med hovedansvar for konkurransepolitiske spørsmål viser Omsetningsrådet da også bare til at «hensynet til konkurransevridning er ivaretatt gjennom arbeidet i arbeidsgruppene» (referat fra møte 9.5.19). Det er langt fra sannheten, men fremstår effektivt for å parkere problemstillingen.
Slik prosessen ble gjennomført, er utfallet lite overraskende. De reelle konkurransepolitiske problemstillingene i melkesektoren er særlig knyttet til forsyningsplikten og betydningen for konkurransen mellom for eksempel Q-meieriene og Tine. Disse er knapt nevnt av noen grupper.
Arbeidsgruppen for melkesektoren viser sågar til at det å møte konkurranse er en ulempe for Tine og at forsyningsplikten derfor virker konkurransevridende i Tines disfavør!
De utfordringene sektoren står overfor, kaller snarere på en oppskalering av forsyningsplikten, som et virkemiddel for å skape bærekraftig konkurranse, produktutvikling og avsetning for bøndene. I denne sammenheng er forsyningsplikt og konkurranse verktøy som ikke er godt nok utnyttet, ikke minst for å hindre videre nedbygging av norsk melkeproduksjon.
Et samlet Markedsbalanseringsutvalg påpekte at forsyningsplikten fremsto som «lite utviklet og med manglende kontrollmuligheter». I lys av dette utgangspunktet besvarer ikke Omsetningsrådets utredning de sentrale spørsmålene som må stilles i sektoren.
At utredningen av konkurransepolitiske spørsmål legges til et partssammensatt organ – og enda verre: der utfordreren ikke er representert – er ikke egnet til å ta norsk landbruk inn i fremtiden. Snarere vitner det om et ønske om konservering og redusert konkurranse.
Stortinget er ført bak lyset, og taperne er norske melkebønder og norske forbrukere.
Erling Hjelmeng ledet Dagligvarelovutvalget (2013) og Markedsbalanseringsutvalget (2015). I etterkant har han hatt oppdrag for Synnøve Finden og Q-Meieriene. Synspunktene som formidles her står for hans egen regning.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.