I DN 18. desember skriver Anders Buchardt at jeg fremstår som moralens vokter og mangler faglig belegg når jeg sier kontantstøtteordningen bør avgrenses, slik at den:
- hjelper små, ikke større, bedrifter
- i liten grad går til eiendomsselskap, banker og andre kreditorer med god tilgang til kapitalmarkedet.
Det er beklagelig om mine uttalelser oppfattes som politisk synsing. Min hensikt er ikke å ha en politisk slagside den ene eller andre veien, men å bidra med innsikter fra økonomifaget. Jeg forsøker av nettopp den grunn å unngå refleksjoner rundt hva som er rettferdig, ettersom dette fremstår som et mer moralfilosofisk enn økonomisk tema. Som økonom har jeg ingen nevneverdige innsikter å bidra med på den moralske siden.
Buchardt refererer til et intervju, der journalisten har valgt å utelate mine faglige resonnement og kun gjengi mine konklusjoner. Grunnen er sannsynligvis at jeg og kolleger har skrevet om den faglige begrunnelsen en rekke ganger siden april 2020.
Det faglige argumentet følger fra økonomisk logikk, det vil si grunnleggende prinsipper for økonomiske støttetiltak i en markedsøkonomi. Vi utbroderte i detalj i Samfunnsøkonomen nr. 2 2020, en norsk fagjournal. Lignende argumenter ble omtrent samtidig fremført i USA (av Brunnermeier og Krishnamurthy, anerkjente økonomer fra henholdsvis Princeton og Stanford).
Argumentasjonen er i korthet denne:
- Lønnsinntekt lar seg vanskelig forsikre i markeder. Derfor bør staten forsikre den.
- Kapitalinntekt lar seg som hovedregel diversifisere i kapitalmarkeder, via delt eierskap. Derfor bør ikke staten forsikre denne. I hovedsak skal støtte kun gis til bedrifter hvis det fremmer effektivitet.
Små bedrifter har typisk dårlig tilgang til kapitalmarkedet, store bedrifter har typisk god tilgang til kapitalmarkedet. Derfor er støtte som en grov hovedregel mer berettiget for små bedrifter, ut fra nøkterne effektivitetshensyn og ikke av moralske grunner.
Kontantstøtteordningen er, slik jeg forstår det, i stor grad motivert av et ønske om å unngå samfunnsøkonomisk ineffektive konkurser.
I noen bedrifter er det en sterk binding mellom dagens eier og bedriftens kapital. Sagt annerledes: Det er vanskelig å skille mellom drift og eierskap. I slike tilfeller er konkurs kostbart for samfunnet fordi kapitalen etter en konkurs ikke vil brukes effektivt. I disse tilfellene kan man gi kontantstøtte av effektivitetshensyn.
Dette tilsier at ordningene bør spisses mot bedrifter der vi forventer at konkurs er samfunnsøkonomisk kostbart.
Igjen er størrelse et observerbart kjennetegn som sannsynligvis relaterer til effektivitetsfremmende effekter av støtte. Små bedrifter vil i større grad enn store være preget av at dagens eier er avgjørende for driften i selskapet. Det typiske eksempelet er kokken som driver egen restaurant.
I skarp kontrast, hvis restauranten drives av et stort konsern, trenger ikke det at konsernet slås konkurs ha noen effekt på driften av restauranten. Restauranten kan drives videre av nye eiere.
I tillegg har vi incentiveffekter: Hvis gevinstene av å ta risiko er private, mens tap dekkes av fellesskapet, får vi for sterke incentiver til å ta risiko. Et eksempel er eiere som velger å finansiere seg med gjeld heller enn salg av aksjer. Det taler isolert sett for at vi ikke skal dekke noen kapitaleieres tap under korona, hverken de små eller de store.
Thon-gruppen opplyste til DN 2. juni i fjor at den droppet husleiereduksjon på grunn av kontantstøtten. Det er uheldig, av grunnene ovenfor.
Banker og eiendomsselskap bør ikke få statsstøtte, fordi de har god tilgang til kapitalmarkeder. Jeg ønsker at man ikke gir bedrifter støtte til å betjene gjeld og husleie med mindre banker, gårdeiere og andre kreditorer med god tilgang til kapitalmarkeder også tar vesentlige tap. I de tilfellene der dette skjer automatisk fordi kontraktene er omsetningsbasert, slik Buchardt sier, så er det strålende, og mitt forslag vil ha null konsekvens. Mitt forslag har kun effekt i de tilfeller der gårdeier per i dag ikke gir stor husleiereduksjon.
Jeg forstår det slik at Buchardt mener pålagt nedstenging motiverer ekstraordinær statsstøtte. Logikken er (igjen, slik jeg forstår det): Alle i tjenestenæringen tar en for laget og stenger ned av hensyn til folkehelsen. Da burde resten av laget, det vil si folk som ikke lever av kapitalinntekt i nedstengte næringer, svare tilbake med økonomisk kompensasjon.
Hva er rettferdig i en slik situasjon?
Her kommer jeg som økonom til kort. Rettferdighet og moral diskuterer jeg gjerne i uformelle situasjoner, men jeg kan som sagt ingenting mer om moral enn folk flest og ønsker derfor å ikke uttale meg om det i avisen.
Muligens er nedstenging dårlig politikk, slik Buchardt antyder. Dette er utenfor mitt fagfelt, så jeg har lite annet enn synsing å bidra med. Men det er ikke normal praksis å gi kompensasjon for suboptimal krisepolitikk, så vidt jeg vet. Likevel, hvis politikerne kan målrette støtten mot de bedriftene som er nedstengt, er jeg svært positiv til det.
Kontantstøtten gikk forrige gang til flere bedrifter enn de som var nedstengt, og den vedvarte etter at nedstenging var over. Jeg håper vi unngår det denne gangen.
Banker og eiendomsselskap bør ikke få statsstøtte
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.