Koronakommisjonen, som er ledet av professor emeritus Stener Kvinnsland, har fått i oppdrag å evaluere den norske beredskapen i forkant av pandemien og håndteringen av selve pandemien.
Selv om krisen fremdeles pågår, kan det være riktig å vurdere den norske beredskapen og den første håndteringen av pandemien mens dette fremdeles er relativt friskt i minnet og før denne håndteringen overskygges av nye erfaringer og etterpåklokskap.
I en hverdag der munnbind har fått sin egen skuff i gangen, er det for eksempel helt absurd å tenke tilbake på munnbindmangelen i helsevesenet i fjor vår.
Derimot er det grunn til å stusse når kommisjonens mandat også innebærer å evaluere de «økonomiske og sosiale konsekvensene av smittetiltakene» og for ikke å snakke om «hvordan de bredere, samfunnsmessige konsekvensene av pandemien ble håndtert og fulgt opp av myndighetene».
Hvordan kan en evaluere håndteringen av samfunnskonsekvenser som vi per dags dato kanskje bare aner konturene av?
For det første er vi midt inne i en foreløpig smittetopp, der nye virusvarianter medfører eksponentiell smitteøkning over store deler av landet og påfølgende nedstengning og ny usikkerhet.
For det andre er vi avhengig av en viss avstand til faktiske hendelser for å bli i stand til å se og forstå de brede konsekvensene av disse situasjonene. Tendensene til å iverksette evalueringer så fort et tiltak eller en situasjon er avsluttet (eller i dette tilfellet, mens situasjonen pågår) er kjent fra evalueringsforskningen. De er også kritisert for å medføre nettopp manglende kunnskap om bredere, mer komplekse og uintenderte effekter av offentlig politikk. Kunnskap som er viktig for å få et helhetlig bilde av nettopp slike hendelser som håndteringen av den pågående pandemien.
… er vi avhengig av en viss avstand til faktiske hendelser for å bli i stand til å se og forstå de brede konsekvensene av disse situasjonene
Selv om koronaevalueringen kan bidra med nyttig kunnskap om håndteringen av pandemien – så langt, er faren at konklusjoner trukket på et foreløpig kunnskapsgrunnlag blir stående som sannheten om norske myndigheters korona-håndtering.
Min forskning viser at evalueringer som gjennomføres i statlig regi oppfattes som nyttige og dermed også får konsekvenser for politiske beslutninger. Og kunnskap og konklusjoner fra én rapport danner gjerne grunnlag for den neste rapporten.
Dermed kan vi risikere at vår felles fremtidige forståelse av koronapandemien blir preget av ufullstendig og i verste fall misvisende kunnskap.
Denne risikoen kunne i stor grad vært avverget dersom evalueringen i tillegg til å dreie seg om beredskap hadde satt søkelys på pandemiens første fase eller samarbeidet mellom statlige aktører i denne perioden. I stedet er mandatet for evalueringen uvanlig bredt, en utfordring som er trukket frem som problematisk også av koronakommisjonens leder.
Kommisjonens oppgave har nemlig vært å « … kartlegge alle relevante sider ved håndteringen» bortsett fra enkelte unntak knyttet til jus og økonomi.
Mer spesifikt har kommisjonen blitt bedt om å se nærmere på myndighetenes kommunikasjon og informasjonsarbeid, samarbeidet mellom statlige aktører og hvordan og i hvilken grad sentrale samfunnsfunksjoner ble opprettholdt under pandemien. Dette er omfattende temaer, som hver for seg hadde fortjent en egen evaluering.
Jeg lurer dermed på hvilken kunnskap kommisjonen vil klare å bidra med innenfor hvert av disse områdene innenfor begrensningene av én enkelt rapport. Koronapandemien har for eksempel rammet de ulike bydelene i Oslo nokså skjevt. Bydeler som i utgangspunktet hadde de største sosiale utfordringene har også fått de høyeste smittetallene.
Hva handler dette om?
Den mest populære teorien synes å være at norske myndigheter har vært for dårlig til å informere grupper som ikke har norsk som førstespråk og som ikke ser på tv-kanaler der Espen Nakstad er fast gjest.
Men det kan også handle om trangboddhet og flere nærkontakter, om økonomi, pendling og arbeid i risikoyrker eller om manglende tillit til myndighetene, skam og stigmatisering.
Uavhengig av hva disse smittetallene skyldes, så fortjener denne skjevfordelingen en skikkelig granskning, men spørsmålet er hvordan dette sikres når mandatet for koronaevalueringen nærmest er altomfattende.
Vi må derfor håpe at koronakommisjonen har tatt på seg det prioriteringsansvaret norske myndigheter så langt har unngått. Og at kommisjonen i tillegg til å avgrense sitt eget mandat også peker på samfunnsområder som bør være gjenstand for fremtidige evalueringer av Norges koronahåndtering.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.