Økonomiske nedgangstider – skapt av for eksempel finanskrisen og koronapandemien – bidrar til økt ulikhet. Dette er en vesentlig bekymring verden over. Ulikhetsdebatten koker ofte ned til å handle om inntekt og formue. Ulikhet strekker seg imidlertid over flere aspekter, som helse, utdannelse og sosial mobilitet. Å håndtere ulikhet, og situasjoner som trigger det, forutsetter derfor en bred tilnærming.
Den tverrpolitiske håndteringen av koronapandemien er et godt eksempel på en slik tilnærming. Den bør berømmes for at mye allerede er tilbake til normalen, at det er fart i økonomien igjen og at ulikheten ikke økte i takt med arbeidsledigheten da pandemien kom til landet.
Et viktig grep for å lykkes med dette har vært å sikre personinntekter gjennom å utvide adgangen til og omfanget av stønad ved arbeidsledighet og åpne for at grupper som tidligere ikke var omfattet av slike ordninger, som selvstendig næringsdrivende og frilansere, også kvalifiserte til økonomisk støtte.
Dette er sentrale tiltak som har forhindret store inntektstap som følge av arbeidsledighet, og som sannsynligvis også har bidratt til raskere makroøkonomisk opphenting, fordi kjøpekraften i samfunnet har vært opprettholdt.
Dette støttes av forskning som viser at å øke velferdsytelser i nedgangstider kan ha en sterk stimulerende virkning på økonomien.
I tillegg til kompensasjonsordninger for bortfall av inntekt har en rekke andre tiltak bidratt til å bremse pandemiens konsekvenser.
- Ordninger knyttet til likviditet har vært viktig for å unngå masseoppsigelser og konkursras.
- Utvidelse av permitteringsordningen har bidratt til å redusere oppsigelser og til å beholde den viktige tilknytningen til arbeidslivet.
- Å åpne for å kombinere stønad med kompetansehevende kurs har også vært et sentralt samfunnsøkonomisk tiltak for at befolkningen skal stå sterkere og bedre rustet til arbeidslivet etter korona og bidra til verdiskaping for fremtiden.
I sum kan tiltakene og endringene som er innført, blant annet ses i sammenheng med myndighetenes innsats for å opprettholde den allerede høye graden av likhet som kjennetegner Norge. Likeså myndighetenes arbeid for å sikre tilhørighet til samfunnet gjennom sosial inkludering, kapital og mobilitet og unngå sosial fragmentering gjennom å bekjempe ekskludering, marginalisering og sosioøkonomiske forskjeller.
Myndighetene har, i kraft av sin håndtering, lykkes i å unngå å måtte velge mellom sosiale og økonomiske prioriteringer.
Den store stresstesten velferdsstaten har vært gjennom, har dermed ikke svekket de universelle og inkluderende prinsippene som ligger til grunn – snarere tvert imot.
Utvidelsen av velferdsstatens nedslagsfelt kan for eksempel anses som et steg mot enda sterkere oppmerksomhet om hvor viktig den er for inkludering og deltagelse i samfunnet for dem som av ulike grunner faller utenfor.
Sammen med den øvrige nordiske befolkningen er nordmenn blant de lykkeligste i verden, og det sosiale sikkerhetsnettet anses som en viktig bidragsyter til det.
Samtidig har pandemien vist hvor sterk den gjensidige tilliten og lojaliteten mellom myndigheter og befolkning er – noe som har vært avgjørende for å øke etterlevelsen av restriksjoner og oppfordringer.
Den store stresstesten velferdsstaten har vært gjennom, har ikke svekket prinsippene som ligger til grunn – snarere tvert imot
Slike trekk har bidratt til å øke interessen internasjonalt for våre nordiske lands måter å håndtere pandemien på. For eksempel har London School of Economics and Political Science opprettet en fagblogg kalt «Covid-19: from research to global policy response». Her har jeg fått muligheten til å skrive om hvordan de nordiske landenes håndtering av de økonomiske konsekvensene har påvirket ulikhet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.