Jeg var en av dem som fulgte Finansdepartementets innspillsmøte om krisetiltak og videre økonomisk politikk tirsdag 26. januar. I møtet var det en rørende enighet mellom alle de deltagende økonomiprofessorene om at det var viktig å sikre inntekten til husholdningene, men at det var høyst diskutabelt om man burde gi bedriftene noe mer støtte enn de allerede hadde fått til nå.

Kjersti Aastad
Kjersti Aastad

Økonomiprofessorene brukte mange argumenter til å støtte opp under disse konklusjonene, som sikkert alle er helt i tråd med gjengs økonomisk teori, men de er fjernt fra den virkeligheten som bedriftseiere i reiselivet driver i nå.

Innleggene på møtet gjør at jeg undrer på når professorene sist snakket med eieren til et familiehotell eller spiste på restaurant. Så slo det meg at økonomiprofessorer kanskje ikke spiser på restaurant – for det er ikke økonomisk gunstig når man i stedet kan spise knekkebrød ved pulten på universitetet?

Vi andre vet at verdien av opplevelser på restaurant er så mye mer enn direkte næring.

Ifølge økonomiprofessorene er det ikke på grunn av myndighetenes anbefalinger at du ikke reiser, går på konferanse, spiser på restaurant eller ikke har kjøpt en halvliter de siste månedene – det er selvregulering som får oss til å droppe disse gledene, må vite.

De viste til data fra appen Opentable i USA. Den viste nedgang allerede før myndighetene påbød nedstengning. Og dermed konkluderte de med at når det skyldes markedet, kan myndighetene droppe støttetiltak, for da har ikke virksomheten livets rett.

I denne teoretiske verden lytter tydeligvis ikke nordmenn når statsministeren, helseministeren eller lokale myndighetspersoner innstendig ber folk om å holde seg mest i ro, om å avlyse årets julebord, ta kollektiv minst mulig, og helst ikke treffe for mange andre mennesker. Heller ikke begrensninger på antall mennesker du kan ha plass til på restauranten eller i konferansesalen er altså pålagt av andre enn kundene selv.

Følgelig mener professorene at hvis bedriften går konkurs, er det bedre at det er nye eiere som tar over om markedet skulle ta seg opp igjen – du vet, de som har friske penger. Som om penger er den eneste innsatsfaktoren i en reiselivsbedrift og kan erstatte årevis med tro, fagkunnskap og slit fra gründere eller generasjoner.

Finansministeren ble i sin tid gjenvalgt på Stortinget under slagordet «Mennesker, ikke milliarder». Jeg håper han fortsatt har en kopp med slagordet fra valgkampen 2013 som han drikker morgenkaffen fra, for den påminnelsen trenger han å få før møte med finansbyråkratene og økonomiprofessorene (og kaffe nummer to, tre og fire håper jeg selvsagt hentes fra de gode serveringsstedene rundt Finansdepartementet).

Reiselivsbedriftseierne i Norge er først og fremst mennesker. Mennesker som har bygget sitt virke sten for sten, som har tilpasset seg stadig endrede smitteregler. De er mennesker som har måttet permittere sine venner eller familie, som ser at det de har bygget opp over flere år, henger i en tynn tråd. Ikke fordi ingen vil ha tjenestene deres, men fordi vi alle – også reiselivsbedriftene – legger bånd på oss selv for å bidra til å redde flest mulig av de mest sårbare blant oss.

Å fortelle disse bedriftseierne at det er mest økonomisk gunstig å klippe av den tråden nå, det er det bare folk som uansett aldri har tenkt til å bo på hotell eller spise på restaurant igjen som har hjerte til. Heldigvis er det ikke de, men mennesker; de som gjerne spiser middag ute en gang iblant eller drar på en liten ferie, som til slutt skal bestemme reiselivsbedriftenes skjebne etter pandemien.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.