Pandemien er en brutal påminnelse om sårbarhetene i moderne samfunn. Så langt har blikket vært rettet mot viktige og nødvendige nasjonale tiltak. Men landene er så tett vevet inn i hverandre at hvis vi ikke finner sammen i globale løsninger, kan dominoeffektene gjøre de nasjonale krisene dypere.
En særlig viktig prioritet er å sørge for å unngå et sammenbrudd i de internasjonale forsyningslinjene. Lange og tett integrerte forsyningslinjer er globaliseringens fremste kjennetegn. Samarbeid mellom bedrifter om handel og varebytte har drevet den økonomiske veksten opp og kostnadene ned, men systemet tåler dårlig at grenser nå stenges ned.
Mange land, spesielt små land som Norge, er helt avhengig av import og av at det finnes varer og tjenester tilgjengelig i et globalt marked. Nå settes markeder og vareflyt ut av spill på grunn av proteksjonisme, eksportrestriksjoner og nasjonale helsetiltak.
Det meste av handel og produksjon er i dag kjennetegnet av tett integrerte verdikjeder, deler lages ulike steder og settes sammen et tredje sted. Flyt på tvers av grenser er ikke bare knyttet til kapital, varer og tjenester, men også personer. Store deler av global matproduksjonen, ikke bare i Norge, er for eksempel avhengig av utenlandske sesongarbeidere.
Over tid har disse verdikjedene blitt stadig mer fintrimmet og forlenget på tvers av land og kontinenter. Avanserte «just-in-time» konsepter har redusert lagerbeholdningene og «støtdemperne» mellom hvert ledd. For tredve år siden dekket lagrene i britiske supermarkeder etterspørselen i halvannen uke, nå dekker de visstnok bare noen dager. Sårbarheten er derfor svært stor.
Skipsfarten utgjør blodårene i det globale logistikksystemet. Nesten all internasjonal transport, nærmere 90 prosent, skjer direkte eller indirekte med skip. Til enhver tid seiler over 50.000 skip med 1,2 millioner sjøfolk i fart mellom havner i ulike land. Hvert år skjer det over fire millioner havneanløp rundt om i verden.
Med stengte grenser, karantenebestemmelser, særskilte restriksjoner og redusert kapasitet i havnene tårner problemene seg nå opp. Skip har vansker med å laste, losse, bytte mannskaper og utføre reparasjoner og vedlikehold. Tilstoppingen skaper problem for havnene, rederiene, sjøfolkene og deres familier, men den utgjør også en stor fare for verdens økonomi og forsyningslinjer.
Et umiddelbart problem er knyttet til mannskapsbytter på skip. Normalt er 200.000 sjøfolk i transitt for mannskapsbytter rundt om i verden. Med stengte grenser, karantenebestemmelser og parkerte fly er skifter svært vanskelig. Hittil er byttene utsatt, men det kan ikke fortsette. Det er akutt behov for å raskt finne praktiske løsninger og avtaler for å etablere trygge byttehavner på hvert kontinent, der sjøfolkene kan flys ut og inn, og der det etableres prosedyrer for helsesjekk og trygg innlosjering.
Dette er ingen enkel nøtt. Fridtjof Nansen, utviklet i sin tid et identitetskort for statsløse flyktninger – et Nansen-pass. Den gang ble dette godkjent av 52 land og 450.000 pass ble utstedt. Situasjonen og behovet er annerledes, men kanskje kan noe av det samme etableres for sjøfolk og andre viktige grupper som sliter med å sikre transport av tiltrengte ressurser og personer. Det kan for eksempel også gjelde FNs fredsbevarende operasjoner og viktige humanitære hjelpeorganisasjoner?
Et annet problem er å hindre unødig proteksjonisme og restriksjoner for kritiske varer og forsyninger. Dette gjelder selvsagt medisiner og utstyr som er nødvendig for helsevesenet, men også mat og andre samfunnskritiske forsyninger. Mange land har nå slike lister. Men det er ikke lett å definere hva som er kritiske ressurser, og det gjelder å ikke være for kortsiktig: Stopp i handel med for eksempel kunstgjødsel vil trolig ha store negative virkninger for neste års matproduksjon.
På sikt vil det bli en politisk diskusjon om sårbarheter og nødvendige buffere, men akkurat nå er det akutt behov for internasjonalt lederskap og koordinering for å løse både helse og økonomiske utfordringer.
Utfordringene med forsyningslinjene ble reist på det nylige G20-møtet, men responsen var for svak og problemene tiltar. Det kreves sterkere politisk oppmerksomhet og ledelse. Vi tror at norske politiske initiativ i denne situasjonen vil kunne ha stor verdi. Norge er et av verdens største skipsfartsland, og hav er et satsingsområde i norsk utenrikspolitikk. Covid-19 er en global krise som krever nasjonale tiltak, men uten internasjonal koordinering vil de nasjonale krisene kunne bli større.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.