Etter hvert som vaksinene settes og tiltakene oppheves, vil vi øyne slutten på motbakken. For dem som har tapt mest gjennom denne tiden, kan imidlertid også tiden etter pandemien bli vesentlig mer bitter enn søt.

Offentlige velferdstjenester må omstille seg raskt, for noen av de største utfordringene er de som ligger foran oss.

Mari Hagve
Mari Hagve

Da pandemien rammet oss og alle skulle gå hjem, var det noen som måtte gå motsatt vei og holde hjulene for de mest sårbare i samfunnet i gang. Vi har måttet teste nye løsninger i en uforutsigbar og uoversiktlig situasjon. Mye har lykkes. Annet ikke.

Erfaringene fra pandemiens førstelinje må analyseres grundig. Vi må trekke lærdom fra tiden da velferdstjenester over natten omstilte tjenestetilbudet for å tilpasse det smitterisiko og inngripende restriksjoner. Vi endret kontaktflater for dialog og oppfølging, tok i bruk andre lokaler og hjelpemidler med stor kreativitet.

Andreas Mjærum Behring
Andreas Mjærum Behring

Kanskje rettet vi også mer oppmerksomhet mot innbyggernes behov enn før, fordi krisen krevde det?

Det er en kjensgjerning at krisetid skaper innovasjon. Pandemien har sånn sett vært en marsjordre for kontinuerlig behovsdrevet utvikling og kultur. Incentivene og konsekvensene er vesentlig skjerpet, fordi deler av befolkningens behov de neste årene vil være annerledes enn før.

Vi må tenke nytt om hva som ligger i det offentliges rolle. Det vil være nødvendig for medarbeiderne å se på seg selv gjennom innbyggerens øyne for å forstå de nye behovene. Særlig gjelder dette samfunnets mest sårbare og utsatte grupper.

Offentlige velferdstjenester er svært komplekse. Krisehåndtering under pandemien har imidlertid tydeliggjort hvor stor verktøykassen vi forvalter, egentlig er.

Vi har tatt i bruk utstrakt grad av krise- og beredskapsledelse med raske beslutninger basert på minimalt med informasjon der skiftene iblant har måttet skje lynende fort.

Erfaringen fra kriseledelse har vist oss hvor avgjørende det er å sortere det viktige fra det uviktige. Det vil utvilsomt gjøre oss bedre, særlig etter hvert som økonomien blir trangere og utfordringene etter pandemien ikke mindre.

Erfaringen fra kriseledelse har vist oss hvor avgjørende det er å sortere det viktige fra det uviktige

Pandemien har også vist hvilket engasjement og dedikasjon medarbeidere i førstelinjen bidrar med. De har stått på når det har røynet, når risikoen var stor og arbeidet krevde løsninger utenfor boksen. Det er en dedikasjon og kapital som viser betydningen av tillit.

En tillitsbasert offentlig sektor krever ledere som støtter medarbeiderne når noe går galt, som spør og lytter til råd, som kan drøfte, sparre og som tar en trøkk på vegne av fellesskapet i krevende tider. En organisasjons mål og formål må være et felleseie.

Pandemien har gitt oss et mål: forsvarlige og tilgjengelige tilbud med tjenester til dem som trenger oss. I tiden som kommer, må formålet bli like tydelig dersom vi skal lykkes med å utvikle tjenester vi foreløpig ikke overskuer helt hvordan vil se ut.

Pandemien har vært et eneste stort forstørrelsesglass på det offentliges rolle, ansvar og tjenestetilbud. Den har satt søkelyset på profesjonalitet, ledelse, medarbeiderskap, partssamarbeidet i den norske modellen, rask digitalisering og behovet for en fremtidig felles digital kultur. Alle våre styrker og svakheter er enda synligere nå.

Selv om konteksten med pandemi ikke er bra, vil det vi har lært under korona, være selve nøkkelen for omstilling i tiden vi snart skal inn i. Det kan gi nye muligheter for dem som trenger det mest. Bare vi begynner nå.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.