DN har den siste uken skrevet at hele 11 av de 20 største advokatfirmaene i landet permitterte enkelte ansatte da koronaen rammet i mars og april i fjor, noe som fremstår umusikalsk når mange av årsresultatene for 2020 endte med rekordoverskudd.
Jeg ble permittert advokat våren 2020. I kaoset som rådet i april, forsto og aksepterte jeg permitteringen. Som de fleste andre mener jeg i etterpåklokskapens lys at det var galt å permittere. Det var sikkert en rekke individuelle forskjeller mellom advokatfirmaer som også kan forklare om, hvorfor, og hvor mange de permitterte våren 2020, men generelt sett må man kunne si at permitteringene viste manglende ansvar, omsorg og risikovilje på de ansattes vegne. De firmaene som ikke permitterte, skal ha honnør for det.
Advokatene har aldri gjort det bedre og planlegger store utbytter, men 11 av 20 firmaer lot skattebetalerne ta deler av regningen under koronakrisen
Men, jeg reagerer kraftig på poseringen fra enkelte advokatfirmaer og klienter, mest tydelig Thommessen og Swedbank, som fremhever at de avsto fra å permittere fordi det ville være galt å «sende regningen til skattebetalerne», og at dette «handler om verdier». Altså, jeg er enig i det moralske argumentet, at velfinansierte selskaper ikke bør belaste skattekassen unødvendig, men snakk om tyven som skryter av at han aldri stjeler med venstre hånd.
De store advokatfirmaene, blant dem Thommessen, har tjent milliarder på å gi råd om aggressiv skatteplanlegging. Forretningsmodellen består omtrent i følgende: Rekruttér dyktige jurister, med fordel dem som har hentet erfaring fra for eksempel Finansdepartementet eller skatteforvaltningen. Selg kunnskapen juristene har om reglene og reglenes smutthull, med det formål å hjelpe klientenes ønske om å slippe unna med å betale så lite som mulig til det store nasjonale spleiselaget som den norske skattekassen er.
Ikea-saken som var i Høyesterett i 2016 kan brukes som illustrasjon på hva aggressiv skatterådgivning kan bestå i. I 2007 skilte Ikea ut sine norske varehus i egne selskaper, som så ble overført til et holdingselskap i Nederland. Senere ble de kjøpt tilbake, finansiert med et lån fra selskapets internbank i Belgia. Deretter ville Ikea ha fradrag for rentene på lånet. Så mye hadde de, like mye fikk de igjen, og så mye ville de at staten skulle betale for det. Høyesterett uttalte at transaksjonen var «i all hovedsak skattemotivert», og sa nei til denne selskapsmessige sjongleringen for å slippe skatt. Det var neppe Albert i Sofa-avdelingen på Ikea Slependen som hadde ideen til transaksjonen.
Hvis Thommessen plutselig våren 2020 fikk som moralsk overbevisning å beskytte den norske skattekassen, som Sverre Tyrhaug hos Thommessen fremholder, skulle man trodd det ville få konsekvenser for den delen av forretningsmodellen som minsker inngangen til skattekassen, ikke bare virksomhetens eventuelle uttak av skattekassen.
Advokatregningen ingen har bedt om
Så kan man selvfølgelig innvende at det vi snakker om nå, er permittering, og at aggressiv skatterådgivning gis av både advokatfirmaer som permitterte og ikke. Firmaer kan altså hevdes å være «like ille» på skatterådgivning, men ulike på permittering. Det er for så vidt sant, men mitt anliggende er at jurister som tjener store penger på å redusere inngangen til den norske skattekassen, bør holde seg for gode til å skryte av at de ikke permitterer fordi de har så stor omsorg for uttakene av den norske skattekassen. Statens regning for en måned eller to med permitterte sekretærer og advokater er peanøtter, sammenlignet med det reduserte skattegrunnlaget advokatfirmaene spiser seg fete på.
Klientene. Klienter har tydeligvis også begynt å styre unna advokatfirmaer som permitterte under korona. Swedbank sier at de ikke lenger kjøper tjenester fra disse, noe de begrunner i at det var umusikalsk å sende regningen til skattebetalerne. Dette vitner om at også Swedbank er blind for at advokatene har vesentlig påvirkning på skattekassens inntektsside. For øvrig fremstår det ekstra spesielt at det er Swedbank som fronter dette synet fra klienthold – et konsern som nylig aksepterte å betale 4 milliarder i bot for å ha bidratt til å hvitvaske flerfoldige milliarder i Sverige og Estland. Man kan jo også her spørre seg om hva som er verst for skattekassene – at Swedbank bidro til å hvitvaske enorme summer, eller at Swedbank ikke permitterte i våren 2020.
Dobbeltmoral er som kjent ikke dobbelt så bra som moral. Skattekassens utgiftsside er heller ikke dobbelt så viktig som inntektssiden. Det burde flere selskaper som ønsker å være ansvarlige, gruble litt på.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.