Krisehåndteringen bygger på erfaringer fra forrige store krise. Da finanskrisen herjet som verst åpnet verdens største sentralbanker slusene. Her ble penger trykket opp i store mengder for å tilføre likviditet – såkalte kvantitative lettelser. Milliarder av dollar og euro ble brukt til å kjøpe finansielle verdipapirer og holde finansmarkedene i live med kunstig åndedrett, i håp om at dette ville stimulere økonomien.
Også under koronakrisen har den globale finanssektoren fått sin respirator, og vi har fått se at finanspolitikkens begrensninger oppheves dersom krisen er stor nok. Krisepolitikken gir oss nye innsikter om pengepolitikken og de mulighetene som ligger i å ha en sentralbank som kan trykke penger.
Den storstilte pengetrykkingen under finanskrisen ble kalt ukonvensjonell pengepolitikk, men den var også ubetinget. Den støttet ikke opp under noen demokratisk formulerte mål, og i ettertid har flere påpekt at vi gikk glipp av en gyllen mulighet til å investere i en bærekraftig fremtid. Nå har vi ikke råd til å gjøre den samme feilen.
Men klimatiltakene må ikke vente til den økonomiske krisen er over, og pengedrysset har lagt seg. Tradisjonelt overlates både klima- og industripolitikk til finanspolitikken, men pengebruk over statsbudsjettet er underlagt andre begrensninger enn pengepolitikken. Vi har innskrenket statens mulighet til finansiering over statsbudsjettet. De fleste land må finansiere underskudd i finansmarkedene, mens i Norge er det handlingsregelen som begrenser pengebruken. Begge deler er selvpålagte restriksjoner.
Den økonomiske nedgangen sammenlignes med depresjonen på 30-tallet, da USA og Europa var fastlåst i en negativ spiral av usikkerhet, fallende etterspørsel, konkurser, og økende arbeidsledighet. USA var verst rammet, og her var det Roosevelt’s politikk som dro økonomien ut av gjørma.
I The New Deal tok han et oppgjør med to viktige misforståelser: for det første at et land bør knytte valutaen sin til gull, og for det andre at staten bør balansere budsjettene sine i krisetider. Spesielt det første er viktig. Ved å gi opp gullstandarden kunne seddelpressen settes i bruk, og det var slik staten finansierte en vei ut av uføret.
Etter gullstandardens død har vi hatt såkalte fiat-penger, det vil si penger som ikke har iboende verdi, og som heller ikke knyttes til noe som har verdi. Tilbudet av penger er altså ikke bundet av noe annet enn de reglene vi lager for oss selv. I dagens økonomi er statens pengetrykking strengt begrenset, mens det er de private bankene som skaper de fleste pengene.
Bankene skaper splitter nye penger hver gang de utsteder lån, og disse pengene pøses primært inn i bolig- og finansmarkedene – hvor de bidrar til høye boligpriser og til at verdens børser går sin gang til tross for at realøkonomien er i kollaps.
Under nåværende krise skapes det også enormt mye statlige penger i USA og EU – men pengene brukes ikke strategisk for å bygge en inkluderende økonomi som under The New Deal. Noen økonomer tar derfor til orde for en grønnere, statlig pengebruk – de vil ha en Green New Deal. Og de mener første skritt er å oppdatere vår forståelse av pengenes rolle i økonomien.
Moderne pengeteori (eller Modern Money Theory, MMT) beskriver pengeskapelsen i den moderne økonomien. Her skiller man mellom de som bruker penger – som husholdninger, og bedrifter – som må finansiere utgiftene sine med inntekter, i motsetning til de som skaper penger; stater og banker. De mener vi har misforstått statens rolle i pengesystemet: staten bruker ikke penger, den skaper dem, hver gang staten bruker penger i økonomien.
Dette forutsetter at landet er en selvstendig pengetrykker. Det vil si at staten utsteder sin egen valuta, krever inn skatt i denne valutaen, har gjeld notert i denne valutaen og at valutaen ikke er bundet til noe. Land som oppfyller disse kriteriene kan ikke gå tom for penger, de skaper dem jo selv!
Det betyr at vi har råd til å gå i underskudd så lenge det er ledig kapasitet i økonomien – altså at det finnes ledige ressurser og arbeidskraft. Og er det noe pandemien har gitt oss, så er det ledig kapasitet.
Vi har altså hell i uhell. Vi står midt i en økonomisk krise, samtidig som vi har større muligheter enn på lenge. Det er ledige ressurser i økonomien og lav inflasjon, og dermed kan vi trykke penger for å løse vår tids største krise. Og det gjør vi allerede. Poenget til økonomene bak Green New Deal er at vi kaster bort århundrets mulighet dersom ikke pengene brukes målrettet mot et grønt skifte.
For å bygge en bærekraftig økonomi som fungerer innenfor planetens grenser, må vi dirigerer pengene i riktig retning. På samme måte som man på 30-tallet måtte ta et oppgjør med datidens dogmer må vi i dag ta et oppgjør med vår forestilling av at pengepolitikken er, og må være, nøytral. I stedet kan vi bruke pengeskapelsen aktivt for å nå de målene vi har satt oss, om å bygge en bærekraftig økonomi som fungerer innenfor planetens grenser.
Denne teksten er en kortversjon av essayet «En ny korona deal» i siste utgave av Samtiden.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.