Gjennomsnittlig statsgjeld i eurosonen økte til 95 prosent av bnp i andre kvartal, mot 86 prosent et år tidligere, før krisen. I Norge blir kostnaden av offentlige krisepakker litt mindre tydelig, fordi pengene simpelthen tas fra Oljefondet. Men bare de 67 milliardene som har gått til direkte støtte til næringslivet tilsvarer like fullt cirka en fjerdedel av all skatt på formue og inntekt.
I et innlegg i DN 2. desember forklarer Gisle James Natvik, Espen Henriksen og Espen R. Moen hvorfor en effektiv bruk av samfunnets ressurser tilsier at staten ikke bør redde bedrifter, i hvert fall så lenge kapitalmarkedene fungerer. Eierne får gevinsten når det går bra, men bør også ta støyten når ulykken er ute. Hvis ikke ender det med at staten binder opp ressurser i anvendelser som ikke lenger er de mest produktive.
Dersom dagens eiere besitter en unik evne til å gjøre flyene eller hotellsengene lønnsomme igjen etter krisen, vil de kunne låne penger til å holde det gående. For store bedrifter tyder alt på at tilgangen på kreditt er utmerket.
Det er viktig å innse at de fleste av de hotellovernattingene og konsertene som Petter Stordalen og Kurt Nilsen hadde kalkulert med for 2020, er verdiskaping som er tapt for alltid. Det er ingenting staten eller noen andre kan gjøre som på magisk vis vil bringe denne verdiskapingen tilbake.
Ved å gi støtte til bedrifter, tar staten ganske enkelt av fellesskapets penger og gir til bedriftseiere.
Petter Stordalen og Kurt Nilsen er begge flinke til det de driver med, og fortjente sikkert like høye inntekter i 2020 som i 2019. Men når det ikke ble slik, er det vel riktig at det er de selv, og ikke vi andre som må lide for det?
Spørsmålet er ikke om bedriftseierne fortjente å tape penger, men hvem som skal bære tapet når det først har skjedd.
Som Ole-Andreas Elvik Næss påpeker i et innlegg i DN 8. desember, går den langt største delen av koronastøtten til de største bedriftene. Dette er problematisk med henblikk på rettferdighet, siden det betyr at veldig mye av fellesskapets midler overføres til noen få bedriftseiere. Men også med henblikk på effektivitet, siden det er de største bedriftene som har lettest for å låne penger for å komme seg gjennom krisen.
Derfor er det minst sjanse for at nettopp de store bedriftene som har livets rett på sikt, vil bukke under. For en liten restaurant er det ikke sikkert at banken vil være like velvillig.
Dersom en stor bedrift går konkurs på grunn av midlertidige tap, er det også mer sannsynlig at virksomheten videreføres av nye eiere.
I sitt svar til Næss 11. desember forklarer Kari Olrud Moen (H), statssekretær i Finansdepartementet, at støtten er der for å bevare arbeidsplasser, og at de største bedriftene får mest støtte fordi de sysselsetter flest.
Som alle andre ønsker nok regjeringen at krisen skal gå over med så små økonomiske skadevirkninger som mulig. Og selvfølgelig har Olrud Moen rett i at dagens støtteordning bidrar til å bevare arbeidsplasser. Men gitt målet om at «aktiviteten i økonomien tar seg raskere opp igjen og at vi reduserer risikoen for at krisen skaper større forskjeller i Norge», kan man spørre seg om den beste anvendelsen av 200 millioner kroner er å gi dem til Petter Stordalens familieselskap Strawberry Group.
Argumentet om at støtteordningen måtte utformes raskt, og derfor lik for alle, har ikke lenger samme vekt som i mars. Gitt at både hensyn til en effektiv utnyttelse av kapital og til en rettferdig fordeling synes å tale mot at så mye av fellesskapets midler overføres til noen få selskaper, hadde det vært ønskelig om regjeringen gikk inn i en grundigere diskusjon om hvilke avveininger som ligger bak dagens ordning.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.