Regjeringen gjentok på pressekonferansen mandag sitt mål om å holde smittespredningen av koronaviruset under kontroll, noe som i praksis tolkes til at vi må holde smitten så lav som mulig, helst null. Og når smitteantallet er lavt, betyr det at en økning i smitte fort blir dramatisk, noe som igjen gjør det lettere å begrunne behov for strenge smitteverntiltak.
Et eksempel på dette er de nye tiltakene som ble innført i begynnelsen av januar, som ble begrunnet med at siden varigheten var kort, kunne de være kraftige uten å bli uforholdsmessige.
Men smitteverntiltakene er ikke nye. Etter jul ble ungdomsskoler og videregående skoler justert til rødt nivå, og universitetene har digital undervisning, noe som betyr sterkt redusert tilstedeværelse for elever og studenter. Dette kommer i tillegg til tre måneder med stengning av skolene i vår og en høst med varierende undervisningskvalitet.
Konsekvensene av tiltakene må derfor ses i sammenheng i hele perioden fra mars, ikke isolert sett.
Da Norge stengte ned i fjor, var man svært opptatt av at helsevesenet vårt kunne kollapse dersom man ikke fikk kontroll på smitten. Konsekvensene av et sviktende helsevesen er store og uakseptable. Men hva er egentlig akseptabel risiko i forbindelse med koronaviruset?
Med dagens strategi øker smitten i samfunnet igjen hver gang man slipper litt opp på tiltakene, og «grensen» for akseptabel risiko og innføring av strenge tiltak blir således lav.
I Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa fra 2014 anbefales det at helsetjenesten planlegger for en situasjon der 25 prosent av befolkningen blir syke, med opptil 16.500 innleggelser og 2800 i intensiv behandling.
Vi må derfor kunne anta at dette er en situasjon helsevesenet er forberedt på.
Ifølge FHI (i mai i fjor) skal kommuner og sykehus planlegge for et scenario med en topp på 29.000 til 36.000 syke, 1700 til 4500 på sykehus og 600 til 1200 på intensivavdeling samtidig.
I regjeringens langsiktige strategi for håndtering av koronaviruset heter det at «en ukontrollert pandemi vil gi en samlet stor sykdomsbyrde med hundretusener av syke, titusener av sykehusinnleggelser og mange med en for tidlig død». Per 18. januar er det 153 innlagte koronapasienter og 21 i respirator på norske sykehus.
Samlet sett har det siden februar i fjor vært innlagt 2359 på norske sykehus og 451 på intensiv. Disse tallene er langt unna det helsetjenesten skal kunne håndtere i henhold til beredskapsplanen fra 2014 og anbefalingen fra FHI i mai.
Beslutninger som tas av myndighetene i pandemien innebærer etiske prioriteringer og vurderinger av hva som akseptabel risiko. Verdien av et menneskeliv er et tema som nesten er fraværende i den offentlige debatten og i risikovurderinger om pandemien. Dette betyr at konsekvensene ikke synes å bli tilstrekkelig vurdert – ikke bare av et såpass dramatisk smitteverntiltak som skolestengning – men heller ikke vaksineprioriteringen dokumenterer en klar risikoreduserende effekt.
Det bor cirka 40.000 mennesker på sykehjem i dag. Dersom folk i aldersgruppen 80 og over smittes av koronaviruset, er det ifølge FHI cirka ti prosent sannsynlighet for at de dør. Dette vil i så fall innebære at vi kan forvente minst 4000 døde mennesker på sykehjem om alle blir syke, og sannsynligvis et enda høyere antall. Ved å se på sannsynligheten for død som følge av koronaviruset, virker det derfor fornuftig å prioritere disse menneskene først i vaksinekøen siden de har høyest dødsrisiko.
Men dersom de risikoreduserende tiltakene i Norge egentlig er ment for å hindre et overbelastet helsevesen, er vaksineprioriteringen av sykehjemsbeboerne mindre logisk. Mange på sykehjem vil ikke legges inn på sykehus om de blir syke av koronaviruset. FHI beregner faktisk at det er en høyere sannsynlighet for at de yngre aldersgruppene blir innlagt på sykehus om de smittes.
Hvorfor ikke yngre mennesker i risikogruppene da prioriteres høyere i vaksineringsrekkefølgen enn sykehjemsbeboere, sammen med ansatte i helsevesenet, er vanskelig å forstå. I alle fall hvis det er bekymringen for overbelastning av helsevesenet som er regjeringens viktigste prioriteringsgrunnlag.
Ved å måle konsekvens i antall menneskeliv vil vi altså – når vi vaksinerer sykehjemsbeboere – sannsynligvis redde minst 4000 menneskeliv. Vurderer vi konsekvens i stedet i antall vunne leveår, redder vi samlet sett kanskje ikke mer enn cirka 4000 år. Hvis vi til sammenligning i stedet prioriterer yngre personer i risikogruppene, vil vi redde flere leveår.
Vaksineprioriteringen synes derfor ikke å være klart begrunnet når det gjelder risikoreduksjon. Samtidig som man aksepterer svært lite smitte i samfunnet, så satser man alt på at massevaksinasjon vil kvele pandemien. Dette er egentlig en ganske risikabel strategi – å satse alt på ett langsiktig risikoreduserende tiltak med enorme konsekvenser for samfunnet.
I tillegg prioriterer man altså dem med høyest sannsynlighet for å dø med koronasykdom, men ikke dem som et dødsfall får størst konsekvenser for i form av tapte leveår.
Det kan hevdes at et menneskeliv er et menneskeliv, uansett alder og helsetilstand. Det kan jeg forstå, men dette handler ikke bare om enkeltpersoner. Det handler om konsekvenser for hele samfunnet. Da må vi ha en rasjonell tilnærming til prioriteringer, slik det ellers gjøres i helsevesenet i dag for en rekke sykdommer.
Vi må åpent tørre å diskutere verdien av et menneskeliv opp mot andre konsekvenser av de prioriteringer og beslutninger som gjøres i pandemien, som for eksempel arbeidsledighet, tapt utdannelse, andre helseproblemer i befolkningen, ensomhet og sosiale problemer.
Myndighetene må i større grad balansere mellom kontrollert smittespredning, flokkimmunitet og smittevern, og vi må kunne forvente en tydeligere sammenheng mellom smitteverntiltak, inkludert vaksineprioritering, og forventet risikoreduksjon.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.