Vi står midt i en situasjon der tiltakene mot viruset kan vise seg å være mer alvorlige for samfunnet enn viruset er i seg selv. Det kan være fatalt når en bruker kun én form for kunnskap for å ta vidtrekkende beslutninger om et problem som krever flere kunnskapstyper.

Den velkjente metaforen er treffende: For den som har en hammer, ser alt ut som spiker. Pandemien er definert som et problem som krever kunnskap om smitte, sykdom og død. Derfor er det helsemyndighetene som nå har ansvaret for å ta beslutninger om våre liv.

Vi er alle bekymret for pandemien, men forstår vi problemet på samme måte?

  • Frykten for å bli smittet, bli syk og dø

Problemet er nå definert som noe som handler om smittevern og helsetjenestens kapasitet. Det er ikke vanskelig å se behovet for et slikt perspektiv. Kunnskapen bak anbefalingene er rent biomedisinske. Men mennesket er programmert psykologisk fra naturens side med en akutt stressrespons eller «fight-or-flight». Anbefalingene vi har fått fra helsemyndighetene trigger en slik uønsket fryktrespons, trolig delvis avhengig av personlighetstrekket nevrotisisme, altså om man fra naturens side bekymrer seg lett.

Vår beslutningsevne, samt immunforsvar og evne til å bli friske svekkes ved frykt. Frykt skaper stressresponser som i seg selv er helseskadelige. Langvarig forhøyet blodtrykk og økte stresshormonnivåer medfører økt dødelighet gjennom økt risiko for hjerte- og karsykdom og svekket immunforsvar. Denne frykten økes ved at tiltakene signaliserer en ekstrem alvorlighetsgrad.

Vi trenger å være rasjonelle og ikke redde. Kan fryktadferden vi ser hos lokalpolitikere unngås, så lenge vi ikke regner på noen annet enn det som handler om koronasmitte, koronasykdom og koronadød?

  • Frykten for ensomhet og sosial isolasjon

Vår helse er i stor grad styrt av hvordan vi tar det, ikke bare hvordan vi har det. For å jobbe effektivt med folks helse anvender vi i økende grad bio-psyko-sosial kunnskap. Det må vi for å ivareta hele folkehelsen.

Ensomhet er en sterk risikofaktor for psykisk og fysisk sykdom. Vi vil jo ikke at utsatte gamle skal dø av virus, men hva er konsekvensen av sosial isolasjon og å ikke kunne møte sine barn og barnebarn? Begrensninger i sosial omgang vil kunne føre til både fysiske og psykiske skader.

Vi savner konkrete vurderinger av skadevirkningene av sosial isolasjon som rammer en hel befolkning. Eksponeringen vil trolig ha vidtrekkende konsekvenser hos sårbare grupper. Vil belastningen ved isolasjon, økonomiske problemer og arbeidsledighet gi økte selvmordsrater og mange skilsmisser?

Er det regnet på dette ut fra internasjonal kunnskap, så vi er forberedt på konsekvensene av tiltakene? Eller tar vi bare det som kommer?

  • Sosioøkonomiske konsekvenser

Konsekvensene av at vi så langt har løst virusutbruddet biomedisinsk truer allerede hverdagslivet for mange. Og vi har kun sett begynnelsen.

Hva med alle firmaene som er bygget opp gjennom arbeid dag og natt som nå går konkurs? Familiebedrifter som er 100 år gamle – ja folks livsverk? Turistnæringen som mange i grisgrendte strøk lever av, og som er mer kritisk i andre land med lavere levestandard? Den enslige forsørgeren som mister jobben, med dårlig råd og tre barn å mette? Alle studentene som ikke får avlagt eksamen, ikke får jobb, og blir urolige for fremtiden? Økningen i permitteringer og arbeidsledighet?

Frykten er reell, men hvem har politikerne gitt ansvar for å regne på disse konsekvensene?

  • Konsekvenser for humankapital

Et omdiskutert tiltak er at Norge har satt 13 elevårskull og alle studenter ut av vanlig undervisning. Det er disse som skal bygge landet etter pandemien. Men hva om en stor andel får drastisk redusert læringsutbytte, ikke fullfører videregående skole eller klarer sine eksamener på universitetet, og kanskje går ut i arbeidsledighet og starter karrieren på Nav?

Hva blir omkostningene for dem det gjelder og for oss som samfunn?

Vi mener at valget om å løse et vidtrekkende problem – spikeren – med biomedisinsk kunnskap alene – hammeren – er svært uheldig. Vi skjønner at smittevern er viktig, at helsetjenesten er utsatt, at eldre og svake er i risikosonen. Kriseloven kan ytterligere svekke kunnskapsbaserte beslutninger i en krisetid. Politikere og biomedisinen bør utfordres av et bredt spekter av kompetanse.

Fryktstyrt politikk uten brede paneler av eksperter som er vant til å hente inn kunnskap og analysere i komplekse beslutningsrom, kan gi større konsekvenser enn vi kan leve med, også når det gjelder folkehelsen.

Vi trenger å håndtere pandemien med en hel verktøykasse, ikke bare en biomedisinsk hammer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.