Risiko handler om noe som kan skje i fremtiden. Risikoanalyser gjennomføres for å finne ut hva som kan gå galt, hvilke konsekvenser dette kan føre til, og sannsynligheten for disse. Målet er å bidra til bedre beslutninger.

Ingrid Bouwer Utne
Ingrid Bouwer Utne (Foto: Thor Nielsen)

Risikoanalyse er mitt fagfelt, og jeg har tidligere jobbet med samfunnssikkerhet. Prinsippene for risikoanalyse er de samme på tvers av ulike anvendelsesområder. Relevante risikoanalyser i Norge for pandemi er krisescenarioanalysen for 2019 fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Folkehelseinstituttets (FHI) risikovurderinger.

Når vi skal analysere risiko, må vi ta i betraktning usikkerheter knyttet til sannsynlighet og konsekvenser. Viktige risikofaktorer for en pandemi er spredning av sykdommen i samfunnet og andelen smittede som dør.

FHI estimerer dødsraten i sin risikovurdering (fra 12. mars) til «godt under en prosent». Tallet per i dag i Norge er 0,33 prosent. FHI bruker modeller for å kunne beregne hvordan viruset kan utvikle seg i befolkningen, men modeller er per definisjon en forenkling av virkeligheten og vil derfor alltid medføre usikkerhet. Når man analyserer risiko og vurderer tiltak må man derfor ta høyde både for beregningsusikkerhet og modellusikkerhet.

Mennesker oppfatter risiko ulikt. Opplevd risiko kan knyttes til frykt, noe som har betydning for om vi vurderer en risiko som høy eller lav. De fleste mennesker frykter i større grad farekilder som er ukjente, som er vanskelige å kontrollere, der man ufrivillig eksponeres, og som kan ha alvorlige konsekvenser.

Intuitivt vil derfor koronaviruset oppfattes som en høyere risiko enn vanlig influensa.

Dette gjenspeiles jo også i reaksjonene rundt om i verden der land etter land stenger grensene sine, inkludert kommuner i Norge, til tross for at dette ikke ble anbefalt hverken av FHI, Verdens helseorganisasjon (WHO) eller det Europeiske senteret for smittevern og kontroll (ECDC).

Når vi har oversikt over risikobildet, må vi vurdere behovet for ulike risikoreduserende tiltak. Risikoreduksjon er derfor nært knyttet til hva vi oppfatter som akseptabel risiko. I Norge innebærer dette vanligvis kost-nyttevurderinger, det vil si om kostnadene av et tiltak står i forhold til forventet risikoreduksjon.

Sammenligning med antallet som vanligvis dør av sesonginfluensa, og gjennomsnittlige dødstall i befolkningen, kan være relevant.

I Italia har cirka 4800 mennesker dødd av koronaviruset så langt. Sett i lys av befolkningsstørrelsen og skalert til Norge, betyr dette cirka 430 dødsfall. Til sammenligning dør cirka 900 mennesker årlig av vanlig sesonginfluensa i landet vårt.

I sesongen 2017–2018 ble cirka 7600 mennesker med influensa innlagt på sykehus i Norge, og 1400 døde.

I sesongen 2017–2018 ble cirka 7600 mennesker med influensa innlagt på sykehus i Norge, og 1400 døde

Totalt døde over 40.000 mennesker i Norge i fjor, eller i snitt én person hvert 12. minutt. Når vi får presentert tall på denne måten, virker det dramatisk. Men aldri har en så liten andel av befolkningen dødd i løpet av et år, viser tallene fra Statistisk sentralbyrå.

Beslutningene som tas av myndighetene for å redusere spredning av koronaviruset nå, baseres på føre-var-prinsippet. Dette innebærer at mangel på vitenskapelig dokumentasjon ikke skal brukes som argument for å utsette (kostnadseffektive) tiltak for å hindre skader.

Implisitt i føre-var-prinsippet, som også er omstridt, ligger det en vekting mot høy risiko, for å «være på den sikre siden». Det er derfor overraskende at vi visstnok mangler et tilstrekkelig beredskapslager for smittevernutstyr. DSB har nemlig i flere år vurdert pandemi som det krisescenarioet i Norge med høyest risiko.

Den vitenskapelige kunnskapen om koronaviruset øker heldigvis stadig. FHI har uttalt at det ennå er for tidlig å se effektene av tiltakene som er iverksatt, men tallene vi har i Norge per i dag, tyder på at det er et gap mellom opplevd risiko og «reell» risiko, med syv døde, 169 personer på sykehus og et par tusen smittet. Dette kan selvfølgelig endre seg, og det er derfor viktig å gjennomføre følsomhets- og sensitivitetsanalyser av kritiske forutsetninger og antagelser, og effekt på risikoen, før myndighetene tar beslutninger.

Gode beredskapsplaner skal gjøre en i stand til å treffe nødvendige tiltak i en krisesituasjon der en ofte har begrenset med tid.

Opplevd høy risiko og frykt, tidspress, og mangelfull beredskapsplanlegging, derimot, kan føre til beslutninger med meget kostbare følgekonsekvenser.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.