Avtaler skal holdes. Det er et grunnprinsipp i vårt rettssystem. Vi har riktignok noen sikkerhetsventiler for helt spesielle tilfeller som gir urimelige utslag, for eksempel der forutsetningene for avtalen har feilet, eller avtalelovens § 36, der avtalen er blitt urimelig for en av partene.

Men ingen av disse ventilene tar høyde for en pandemi. Det er ikke nødvendigvis den enkelte kontrakt – eller enkelte bestemmelse i kontrakten – som er urimelig, men den samlede effekten av pandemien.

Også force majeure-beskyttelse er en fattig trøst så lenge mye av kostnadene fortsetter å løpe og må dekkes inn, mens både produksjon og inntekter stopper opp. Ansvarsfrihet for forsinkelser hjelper lite for bedrifter som uansett ikke har midler til å drive videre på sikt.

I en del situasjoner kan det dessuten være tilfeldig hvem som må stenge virksomheten som følge av smittetiltakene regjeringen har innført. Et eksempel er diskusjonen som har pågått rundt utleiere og leietagere, der leietager kan være alt fra en klesbutikk til en fysioterapeut. Disse leietagerne står nå uten omsetning, men husleieforpliktelsen består. Force majeure gir ingen beskyttelse her.

Gårdeiere kan nok med rette kreve full husleie under kontrakten, men de er normalt ikke tjent med at leietagerne går dukken. Leietagere står ikke lenger i kø for å flytte inn i ledige lokaler, noe som igjen medfører at eiendommene blir mindre verdt.

Det hjelper heller ikke en byggherre å fastholde en kontrakt som entreprenøren ikke tjener penger på – hvis dette til slutt gjør det umulig for entreprenøren å levere. Dette kan for eksempel skyldes plutselige økninger i varekostnader som følge av vareknapphet eller svekket kronekurs. Disse utfordringene kan man støte på i hele verdikjeden.

Normalt sett vil det beste for alle parter være at man forholder seg lojalt til det som er avtalt. Men i den situasjonen vi nå står overfor, er ikke det nødvendigvis tilfelle. Å låse blikket på hva som er mulig å fastholde under kontrakten eller på andre juridiske grunnlag, kan rett og slett bli en kostbar strategi.

Velter man hele tapet over på den andre parten gjennom ulike juridiske krumspring, uten at denne har noen reell mulighet for videre avlastning, er man like langt; man flytter bare risikoen til et annet ledd i verdikjeden. Dette er korttenkt når man er avhengig av å opprettholde hele verdikjeden for at handelen og industrien i Norge skal overleve og vokse igjen etter at krisen er over.

Derfor bør handelspartnere, kunder og deres leverandører la være å presse alt inn i rammer satt av kontraktene og jusen. Det er mulig man vinner frem med sitt krav til slutt, men det spiller liten rolle dersom man på veien ødelegger grunnlaget for videre drift i egen bedrift og markedet for øvrig.

Handelen og industrien bør i stedet se på sine verdikjeder som en helhet og finne løsninger i fellesskap som bidrar til reell fordeling av de økonomiske tapene. De mest utsatte leddene i verdikjeden må avlastes og tap absorberes i verdikjeden på en rimelig måte.

Poenget må være finne å løsninger hvor ingens tap blir større enn nødvendig, slik at vi står best mulig rustet når verden en gang begynner å ligne på seg selv igjen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.