Norsk oljebransje var i trøbbel før koronakrisen inntraff. Oljeprisen stupte først på grunn av kollapsen i produksjonssamarbeidet mellom Opec og Russland. I klimakrisens tidsalder, ble det rett og slett produsert for mye olje sammenlignet med verdens konsum. Da nedstengningen av samfunnet noen uker senere ga et ras i etterspørselen, blåste det opp til «perfekt storm» i Nordsjøen.
80 milliarder i skattelette er krisehjelpen bransjen ber om, ifølge Finansdepartementets beregninger. Bransjens talsmenn hevder dette er en skatteforskyvning, men det forutsetter både at oljeselskapene faktisk finner det de leter etter og at oljeprisen går opp, slik at selskapene kan betale skatten senere. Oljenæringen ber om at alle investeringer kan trekkes fra inntekten allerede første året, mens andre må avskrive dette over lang tid.
I tillegg våger de å be om at et underskudd de neste fire årene bli direkte utbetalt av fellesskapets midler. Dette er ordninger som næringslivet ellers knapt kan drømme om.
Frp, LO og NHO har gått ut og støttet forslaget, og Olje- og energiminister Tina Bru fremstår positiv.
Det er dumt. Vi bør ikke investere fellesskapets midler i potensielle «stranded assets», i dette tilfellet langsiktige prosjekter i næringer som i stor grad må utfases og bli verdiløse dersom verden skal nå sine klimamål. Nye oljefelt i Nordsjøen er ikke en del av klimaløsningen, uansett hvordan en ser på det. For all del, vi bør utvinne den oljen som er funnet, med lavest mulig utslipp, og ta vare på verdiene vi allerede har skapt. Men vi bør ikke være med å direkte finansiere leting etter mer olje.
Bransjen er allerede støttet av staten i stor grad, og samfunnet tar dermed mye av tapet for oljeprisfallet. Den marginale produksjonskostnaden på plattformene er også så lav at de uansett vil opprettholde mye av aktiviteten ned mot en oljepris på 20 dollar per fat. Etter tiår med eventyrlig lønnsomhet bør oljenæringen ha sin egen «krisekasse» å ta av. En tidligere superlønnsom næring som har tjent penger på bekostning av klimaet, bør ikke reddes av en stat som skal ta tak i klimakrisen.
Samtidig som industrien ber om skattelette, har Norge for første gang deltatt i internasjonale samtaler om produksjonskutt. Vi har lenge blitt fortalt at kutt i norsk oljeproduksjon ikke vil påvirke markedet, men plutselig vurderer altså Norge å være med å senke produksjonen for å påvirke prisen. Vi vurderer å være med på dugnaden for å redde oljemarkedet, fremfor dugnaden for å redde kloden vår.
Oljeeventyret har også medført en del ulemper for norsk næringsliv. Det er 23.000 arbeidstagere som jobber direkte og 29.000 som jobber indirekte med oljeutvinning i Norge, ifølge SSB. Disse arbeidstagerne har gjort en kjempejobb og selskapene har hatt astronomisk inntjening sammenlignet med andre næringer.
Følgelig har også deres lønninger vært 30 prosent høyere sammenlignet med resten av norsk arbeidsliv. Dette har gjort at ulikheten har økt i Norge. Samtidig har den dyktige arbeidskraften blitt dyrere og mindre tilgjengelig for alle som har hatt lyst til å forfølge mer fremtidsrettede forretningsideer enn oljeutvinning.
Når antallet sysselsatte blir satt til 150.000 av industrien selv, fem prosent av nordmenn i arbeid, er det snakk om total sysselsetting med leverandørindustri og eksport av oljerelaterte varer.
Heldigvis har vi allerede erfart at disse næringene er notorisk flinke til å omstille seg. Da oljeprisen stupte i 2014, var 57 prosent av dem som ble arbeidsledige i ny jobb seks måneder senere. Det kan de få til også denne gangen. Med et oljefond, høy grad av tillit og mengder med spesialisert kompetanse tilgjengelig på arbeidsmarkedet, har Norge fantastiske forutsetninger for å komme oss raskt ut av hengemyra.
Krisen i oljeindustrien har derfor en potensielt stor oppside for norsk økonomi.
Dette vil likevel ikke skje av seg selv. Norsk næringsliv og norske politikere er nødt til å finne ut hvordan den norske versjonen av EUs «Green deal» skal se ut. Ikke bare for klimaet, men et kriserammet næringsliv. For å få til dette raskt nok, trenger vi en handlekraftig stat som tør å tenke langsiktig og innføre de rammene som trengs. Markedet kan løse de utroligste utfordringer, men de er nødt til å tjene penger på det.
Uten riktig prissetting av varer og tjenester i tråd med målene i Parisavtalen, vil det gå galt. Prisen på å forurense må opp, og grønne tiltak med langsiktig verdiskaping må prioriteres nå som statskassen skal åpnes for å motvirke de dramatiske effektene pandemien har på vårt næringsliv. Vi må ikke la kriser gå til spille. I stedet for å holde fortidens næringer kunstig i live, bør man bruke fellesskapets midler til omstilling.
Slik bruker vi krisen til å skape et bærekraftig næringsliv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.