I DN 23. april påpeker Bálint Téglásy og Petter Solnør at terskelen bør være høy for å avvise innovative forslag som kan gi kontroll på smittespredningen samtidig som samfunnet fungerer noenlunde normalt. De strenge smitteverntiltakene har ifølge ekspertgruppen ledet av Holden en enorm prislapp. Samlede realøkonomiske kostnader per måned er beregnet til omkring 24 milliarder.

Mange har sterke innvendinger til Smittestopp-appen. Noen påpeker personvernhensyn, risiko for misbruk av data og masseovervåking. Andre betviler at nok mennesker vil bruke den. Smittevernekspert Bruce Schneier stempler appen som meningsløs (DN 18. april). At det er klare personvern- og datasikkerhetshensyn å ta er hevet over enhver tvil. Det er en avveiingen mellom kollektiv samfunnsnytte av en effektiv app og inngripen i den enkeltes personvern.

En rekke artikler påpeker det «unike» med Smittestopp. At den skiller seg fra andre lands apper. I DN står det at Sør-Korea sin app kombinerer tele- og kredittkortinformasjon. Dette stemmer delvis, men det er så mye mer.

Dagen før Smittestopp ble lansert, kom rapporten «How Korea responded to a pandemic using ICT: Flattening the curve on COVID-19» signert Sør-Koreas finansdepartement. Her oppsummerer de sine erfaringer med omfattende bruk av ikt og innovative teknologier. La meg trekke frem noen hovedpunkter.

Det dreier seg ikke om én app. Det er snakk om en kombinasjon av ulike apper og IKT-tekniske løsninger.

Sentralt er likevel en selvkaranteneapp med GPS-sporing, der folk rapporterer symptomer og mottar informasjon. Den er frivillig å laste ned, med unntak for innreisende, som er pålagt å bruke den under innreisekarantene.

Og til det som typisk trekkes frem: Sør-Korea bruker tele- og kredittkortinformasjon. I etterkant av Mers-epidemien som herjet våren 2015 lærte koreanerne nemlig to ting.

Det ene at nøyaktigheten av smittesporing basert på selvrapportering «på husk» ofte er dårlig. Dette førte til at loven «The Infectious Disease Control and Prevention Act» ble vedtatt. Den sikret myndighetene tilgang til å bruke elektronisk sporing for å kartlegge bevegelsesmønsteret til smittede og identifisere andre potensielt smittede i nasjonale helsekritiske situasjoner.

Det andre at kunnskap «is king». Det nasjonale prosjektet «The Advancement of Smart Quarantine Information System» ble opprettet, og det er dette systemet som bruker tele- og kredittkortinformasjon. All data går inn i et IKT-system som benyttes til effektiv smittesporing og oppfølging. Systemet er underlagt strenge personvern- og sikkerhetstiltak, nasjonale sikkerhetstjenester er involvert og innsyn- og bruk av data er strengt regulert. Dog som for Smittestopp er det valide bekymringer knyttet til dette.

Les også nyhetssaken om Sør-Korea: – De dårlige nyhetene er at det vil bli mye verre

Likevel, la meg peke på noe annet viktig: I 2015 krevde Mers 38 liv, 186 ble bekreftet smittet og over 16.000 satt i karantene.

Jeg var selv doktorgradsstipendiat i Sør-Korea under epidemien i 2015. Da Mers spredte seg, var det lite å se av den massive testingen, effektive smittesporingen og strenge karanteneoppfølgingen Sør-Korea i 2020 er kjent for. Det var heller eksplisitt tilbakehold av informasjon fra myndighetene, noe som gradvis skapte mistro i samfunnet. Blant annet ble det holdt tilbake informasjon om hvor i landet smitten var utbredt og på hvilke sykehus smitten var identifisert.

Myndighetenes tilgang til elektronisk smittesporing og datainnsamling må ses i lys av dette. Lovendringen ga nemlig også en lovfestet rett til informasjon fra myndighetene til borgerne.

Smittestopp henter også inn andre typer data. Anonyme data om hvordan folk beveger seg gjør oss i stand til å måle antall personer befolkningen kommer i kontakt med og vurdere hvordan tiltakene virker. Dette er verdifull informasjon når scenarioer skal modelleres og senere brukes som kunnskapsgrunnlag. Også her vil jeg peke på Sør-Korea. Den omfattende koordinerte datainnsamlingen har gitt forskning et enormt fortrinn. Med unike datasett brukes det nå store ressurser på relaterte forskningsaktiviteter.

Forskere samarbeider også med teknologiselskaper som spesialiserer seg på stordatateknologi. Særlig har dette blitt benyttet i søket etter vaksine og ved identifisering av symptomer.

I tillegg er det opprettet offentlig databaser som kan benyttes av private selskaper og dermed legge til rette for innovasjon: Digital auksjonering av matvarer, apper/nettsider som viser lagerbeholdning av ansiktsmasker, interaktive kart som viser smittetetthet i bydeler. Sistnevnte kan innbyggerne bruke for å velge reiseruter med minst mulig smitteeksponering.

Jeg er enig med Téglásy og Solnør om at Norge er et utmerket sted for testing av nye metoder. Vi har testet en stor andel av befolkningen, er et lite land, har høy tillit i samfunnet og vi har forskere, teknologer og fagfolk av første klasse. Ekspertutvalget har vist at kostnadene ved både en «slå ned»-strategi og «brems»-strategi er høye. Terskelen for å avvise innovative forslag bør være høy. Og terskelen for å lære av andre bør være lav.

Antagelig kan vi lære mye ved å se til Sør-Korea.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.