Bent Høie sa noe meget klokt her forleden: at det er livsfarlig å handle overilt i en krisesituasjon. Solberg sa noe tilsvarende rett før hun stengte skolene og stoppet alle større arrangementer: store tiltak må være gjennomtenkte. Høie og Solberg har helt rett.

Flere ganger under ebolautbruddet i Vest-Afrika i 2014 så jeg hvordan overilt handling fra den politiske ledelsen førte til svært uheldige resultater som gjorde vondt verre. Uvettig bruk av makt og ikke gjennomtenkte karantener førte til stor motstand i befolkningen og at smittebærere rømte fra karantene og gikk under jorden – stikk i strid med intensjonen. Noen ganger er det riktignok på sin plass med vidtgående tiltak. Utfordringen er at de må gjøres på den rette måten og på det rette tidspunktet. Da kan det å ha litt is i magen være forskjellen på suksess og katastrofe.

Det er mange som mener mangt og meget om korona-responsen så langt. Gjerne uten å ha særlig kunnskap eller erfaring innen hverken epidemiologi, folkehelse, kriserespons eller andre relevante fagfelt. Det er forståelig at folk er redde og blir frustrerte i møte med noe overveldende og ukjent – og dermed ønsker seg entydige, enkle svar – men det gjør dem ikke til eksperter på store virusutbrudd. Spesielt ikke utbrudd av et helt nytt virus som det foreløpig finnes begrenset med vitenskapelige fakta om på verdensbasis. Som leder må man være spesielt påpasselig med å ikke bli en «ekspert» på noe man ikke har kompetanse på.

Én ting har de mange kritiske røstene riktignok rett i; når evalueringen kommer vil den finne feil. Det gjør imidlertid alle slike evalueringer. Ingen kriser løses nemlig perfekt. Faktisk er det et av kjennetegnene ved en krise: noe helt nytt skjer som man ikke er forberedt på og som utløser kaos.

Kriseledelse er å fatte de beste beslutningene man kan med den informasjonen og de begrensningene man til enhver tid har. Man må akseptere at denne informasjonen og disse begrensningene vil forandre seg over tid. Ofte svært raskt.

Noen av kriselederens hovedoppgaver:

  1. Sett opp en koordineringsmekanisme for responsen og sørge for tydelige, kjente og gode beslutningsmekanismer og kommunikasjonslinjer. Kaos i koordineringen av responsen betyr en lammet respons.
  2. Sett sammen responsteamet med kompletterende og ulik kompetanse. I en helt ny situasjon er det viktig å få perspektiver fra mange typer bakgrunner for å lage de beste løsningene.
  3. Etabler en felles situasjonsforståelse som oppdateres daglig. Ingen kan bli enige dersom alle har forskjellige bilder av hva som foregår. Fokuser på fakta.
  4. Tydeliggjør målet til responsen og hvilke rammer som gjelder. Det kan virke rart men selv i krisesituasjoner er det viktig at alle har et klart mål for hva man skal oppnå, hvis ikke vil folk agere i villrede og over tid vekte hva som er viktig på forskjellig måte.
  5. Skap psykologisk trygghet internt blant dem som står for responsen. Dessverre har det skjedd i andre kriser andre steder i verden at viktig informasjon eller kritiske innvendinger blitt hysjet ned i møtet med autoriteter internt i responsteamet – med dødelig utfall.
  6. Fokuser på innovasjon i responsen. En ekte krise kjennetegnes nemlig av at den ikke er rutine. Man trenger nye verktøy for å løse nye problemer.
  7. Forbered for flere scenarioer. Også et «worst case»-scenario.
  8. Fatt beslutninger basert på objektiv analyse og konsekvensutredninger. Stå imot presset fra alle som utålmodig venter på vidtgående tiltak før de er godt nok gjennomtenkt, og ikke fall for fristelsen til å handle kun for å virke handlekraftig.
  9. Kommuniser ærlig, tydelig og klart til de man leder og omverdenen. Én stemme – rene ord. Forklar enkelt hvorfor man fatter tiltak, da får man folk med seg. Folk vil forstå om man er ærlig om det man ikke vet.
  10. Lær mens man går. Ingen har gjort akkurat dette før så det er ikke unaturlig at man gjør feil. Kunsten er å øyeblikkelig lære av dem.

Ledere landet over har nå et særlig stort ansvar for å bidra til at myndighetenes instrukser og anbefalinger blir fulgt. Men ledere landet over har også et særlig ansvar for å ikke bidra til panikk.

Panikk er enhver kriserespons sin verste fiende. Panikk fungerer som en slags krisemultiplikator. Alt blir mye verre når folk tar saken i egne hender og handler irrasjonelt. Gjør derfor alle de nødvendige tiltak, kommuniser klart og tydelig og ha is i magen. Haus ikke opp stemningen, men man til ro. Vis forståelse for folks bekymringer og hjelp dem til å se fremover.

Evalueringen av Norges krona-respons vil som sagt garantert finne den mangelfull. Men nå, nå må vi samarbeide om å gjøre responsen så god som mulig og gi myndighetene rom og tillit til å fatte de rette, gjennomarbeidede, tiltakene.

Pust med magen, tenk med hodet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.