Jeg leser med forundring at enkelte tar til orde for at den norske stat bør kjøpe aksjer i Norwegian for å redde selskapet. Det er viktig å opprettholde infrastrukturen, brukes som argument.

For åtte år siden satt jeg i konsernledelsen i SAS under krisen i 2012. Vi fikk et entydig budskap fra samtlige norske politikere at det ikke var aktuelt å investere én krone i SAS. Om SAS skulle gå konkurs, ville Norwegian kunne håndtere infrastrukturen frem til ny konkurranse var etablert, ble det sagt fra politisk hold.

Nå er tydeligvis dette annerledes.

Norwegian er et internasjonalt flykonsern som er bygget opp av en nordmann og har hovedkontor i Norge. Takket være Norwegians utvikling og tøffe konkurranse har SAS faktisk overlevd – og alle vi som har jobbet i SAS bør takke Norwegian for å sette press på og fornye SAS.

Det er derimot ikke godt nok svar for å redde Norwegian i den strukturen selskapet har i dag. Norwegians eiere og styre, godt heiet frem av norsk finansbransje, har tatt helt bevisst risiko gjennom stor ekspansjon de seneste årene, med det resultat at selskapet har høy gjeld og liten inntjening.

Selskapet er et internasjonalt konsern med et betydelig antall ansatte utenfor Norge, og flest flyvninger utenfor Norges grenser. Spørsmålet vi da må stille oss, er om det da er riktig å bruke de norske skattebetalernes penger til å kjøpe et internasjonalt flyselskap som primært har sine flyoperasjoner i Europa og mellom Europa og USA.

Norske politikere har et ansvar for å opprettholde infrastrukturen i Norge. Flyet er en del av infrastrukturen for et langstrakt land som Norge, uansett hva enkelte politikere måtte mene. Konkurranse er et annet viktig prinsipp politikerne må sikre. I dag krever begge disse forholdene at vi tenker nytt.

Den kortsiktige løsningen er mest sannsynlig å gi alle flyselskapene – Norwegian, SAS og Widerøe – en kredittilgang, er det kun pustehjelp i en vanskelig tid. Situasjonen bør benyttes til å se på en mer langsiktig fundamental løsning for hele luftfarten, ikke bare i Norge men i hele Norden.

Vi er fem små land med fire flyselskaper av noenlunde størrelse. Norske politikere bør nå henvende seg til sine nordiske kolleger og ta initiativet til å etablere et nytt, nordisk flykonsern.

Selskapet bør struktureres som et holdingselskap – Nordic Airline Platform – NAP. Konsernet bør etableres etter samme prinsipp som IAG (International Airline Group – som eiere bl.a. British Airways, Iberia med flere) og noteres på de nordiske børsene.

I NAP bør disse inngå: Icelandair, SAS, Finnair og Norwegian – i alle fall deler av Norwegian.

NAP kan eies 51 prosent av de nordiske statene og 49 prosent av private investorer. I NAP skal de enkelte flyselskapene organiseres som selvstendige as – potensielt også ha ulike eierbrøker – og fortsette å fly under egne merkenavn, men «spisses» til ulike målgrupper og destinasjoner.

Selskapene skal også fortsette å kunne konkurrere innenfor Norden slik det gjøres i dag.

Norwegians innlemmelse i en slik konstellasjon er viktig, men for å få til en slik konstellasjon må balansen i Norwegian restruktureres. Ingen vil ta med seg gjelden eller forpliktelsen til Norwegian inn i et nytt selskap.

Det finnes sikkert flere modeller for dette, men å slå selskapet konkurs kan muligens være en tvungen vei.

Vel vitende om at et konkursbo selger til høystbydende, så bør NAP posisjonere seg for å kjøpe opp merkevaren Norwegian, kortdistanseflåten og de respektive landingstillatelser (airline slots) de har på kritiske destinasjoner i Europa.

Norwegian 2.0 bør så rendyrkes innen NAP som en nordisk lavpriskonkurrent til selskaper som Eurowings, Ryanair, Easyjet, Vueling.

SAS, Finnair og Icelandair kan respektiv fokusere på flyvninger både til USA og Asia enten direkte eller via Island. I tillegg kan de tilby et mer rendyrket forretnings- eller premiumkonsept for innenlands, internordisk og europeisk flyvninger.

Over tid kan landene forplikte seg til å selge seg ned i NAP, uten at de mister kontrollen over fly som en bærende infrastruktur for landene.

I lys av det grønne skiftet vil også en slik stor konstellasjon ha en helt annen forutsetning å få til «elektrifiseringen» av bransjen enn de enkelte selskapene vil lykkes med hver for seg.

Slike ideer møter sikkert hundrevis av spørsmål og juridiske problemstillinger hva gjelder eierforhold, konkurranse og ikke minst prinsippet om stater skal ha eierforhold i flyselskaper. Men politikere og statsledere med evne til å lede i krisetider bør tenke utenfor boksen.

Løsningen nå er å ikke gi SAS eller Norwegian penger – uten å stille krav om en betydelig omstrukturering av hele bransjen.

Vi trenger både Norwegian og SAS, men nå er de mer verdt sammen enn hver for seg.

Det er i krisetider innovasjon kan oppstå. Vi må bare tørre å tenke tanken.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.