Jeg er 65 år. Jeg har levd et ganske langt liv. Jeg vil at mine tre barn og mine fem – snart seks – barnebarn også skal få leve lange – og gode – liv. Derfor sier jeg: Velg dem fremfor meg.

Det er ingen fasit for tiltak mot viruspandemien. Myndighetene har gjort sine valg i et spenningsfelt av dilemmaer og faglig usikkerhet. Folkehelsen formulerer ett av de viktige valgene om isolering slik, i notatet «COVID-19-EPIDEMIEN: Risikovurdering og respons i Norge «Versjon 3»: «Skal smittevernstrategien lykkes, må befolkningen bidra. Det er de unge som må bære byrden av disse tiltakene og de eldre som må bære sykdomsbyrden. Tiltakene blir derfor en solidaritetshandling, fra de unge til våre gamle.»

Hva om solidariteten gikk den andre veien? I krisetider har unge, arbeidsføre mennesker oftest gjort de største ofrene. I to verdenskriger ble nasjonenes beste unge sendt ut i skyttergravene. Denne krisen er ingen slik krig. Den rammer først og fremst oss eldre. Det er vi som kommer til å overbelaste helsevesenet. Det er først og fremst for vår skyld Norge og verden stenger ned – med uforutsigbare økonomiske konsekvenser.

De økonomiske konsekvensene er tøffe nok, men det jeg virkelig frykter, er faren for påfølgende politisk nedsmelting. Narsissistiske folkeforførere med enkle budskap kan ødelegge tiårs demokratisk utvikling.

Og jeg frykter ikke slikt for min egen del. Jeg frykter for barn og barnebarn.

Jeg vil ikke at de unge skal ofre seg for min skyld. Det er mer meningsfullt for meg å si: La verden og smitten gå sin gang. Ikke seigpin økonomien i påvente av en vaksine som kanskje kommer om halvannet år. Ikke propp igjen inkubatorene med surklende oldinger. Gi dem lindring, men rydd plass til de unge.

Sett en grense for intensivbehandling – ikke ut fra allmenntilstand alene, men også alder, fordi vi som er gamle har fått leve våre liv. Nå er det de unges tur.

Jeg er ikke alene om å tenke slik. I et innlegg i Berlingske Tidende skriver pensjonert lege Tom Simonsen: «Jeg ofrer gerne to millioner menneskeliv – og mit eget – for at undgå den enorme regning til de overlevende».

Hvis mine barn sier – «Nei pappa, du skal ikke tenke slik», så sier jeg: «Jo, jeg skal tenke slik. Jeg tenker slik fordi det er en større verdighet og styrke i å gi plassen i livbåten til de som har fremtiden foran seg enn å klamre seg til seilasen enda noen år, for enhver pris.»(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.