Professor Ola Kvaløy skriver i DN 30. mars at innsikt fra adferdsøkonomi gir klare svar på at myndighetene vil tendere til å innføre for strenge tiltak i forbindelse med koronapandemien, at vi må justere for de mest sannsynlige feilene vi gjør og at pandemien ikke kan overlates til helsefeltet alene.

At vi må justere for sannsynlige kognitive feil vi gjør og at det trengs flerfaglig kompetanse for å finne hensiktsmessige løsninger, er jeg enig i. Vi trenger nå mer enn noen gang personer som psykologen Philip E. Tetlock refererer til som «superforecasters», som er flinkere enn andre til å predikere fremtidig utfall av et bredt utvalg av situasjoner.

Noen av egenskapene slike personer besitter, er flerfaglig kompetanse på overordnet nivå, ydmykhet for hva man har kunnskap om og ikke, samt evne til å justere for kognitive skjevheter. Om vi ikke kan ha det i en og samme person, så må vi i alle fall ha team som innehar det.

Når det gjelder sannsynligheten for at myndighetene vil tendere til å innføre for strenge tiltak, bør Kvaløy være mer forsiktig med å mene dette, både på bred basis, men også på basis av kunnskapen fra adferdsøkonomi.

Årsakene Kvaløy peker på, er gyldige, men de er bare et lite utvalg av de skjevhetene som finnes, og det er andre som gir andre indikasjoner. Her er noen:

  • «Optimismeskjevhet»: Tendensen for folk til å tro at det er mindre sannsynlig at en negativ hendelse skjer dem enn det som faktisk er tilfelle. Vi liker å tro at ting ordner seg og at det ikke treffer oss på samme måte. Vi har sett det allerede, vi trodde ikke at smitten som skjedde i Kina kunne skje her, så det samme med Italia, men her er vi. Det samme kan gjelde konsekvensen av å lette tiltakene.
  • «Vinnerens forbannelse»: Det at man betaler mer for en gjenstand enn det den er verdt. Dersom flere like informerte aktører byr på en gjenstand, vil den som vinner sannsynligvis ha betalt for mye og den faktiske verdien er snittbetraktningen til de som byr. Overførbarheten her er at det er flere myndigheter som gjør vurderinger, ikke bare norske, og å «vinne» dette ved å innføre de minst strenge tiltakene vil kunne være en forbannelse.
  • «Overkonfidens»: Man overvurderer egne evner i vurdering av utfall, der man er sikrere i sin sak enn det den objektive sannsynligheten tilsier. Man kan tro at man har mer kunnskap om det potensielle forløpet enn det man har og derfor letter tiltakene feilaktig.
  • «Tilgjengelighetsheuristikken»: Denne peker også Kvaløy på, men vurderingen kan gjøres omvendt. Når informasjonen er så negativ som nå, med få tilgjengelig tiltak utover sosial distansering og delvis nedstengning av samfunnet, så er det vanskelig å se at samfunnet vil kunne finne løsninger (medisinske, teknologiske, prosedyrer, prosesser, tilpasninger i befolkningen) i løpet av de neste ukene og månedene som gjør at man kan holde viruset under kontroll samtidig som samfunnet kan fungere rimelig greit.

Adferdsøkonomi gir derfor ikke så klare svar som Kvaløy indikerer.

Kompleksiteten her bør gjøre oss ydmyke for at vi ikke kan nok om situasjonen vi er i nå og bør være forsiktig med å si mye om reaksjonene eller konsekvensene med særlig grad av sannsynlighet.

Ole Fredrik Baadshaug
Ole Fredrik Baadshaug

Det er dermed en situasjon der det kan være hensiktsmessig å lene seg på føre var-prinsippet. Det gir oss en viss grad av opsjonalitet i å endre tilnærming senere, mens det omvendte ser ut til å låse tilnærmingen i større grad, men dette er heller ikke åpenbart.

Så konklusjonen blir likevel som Kvaløys: «En må tenke nøye gjennom hvilke type feil en er mest tilbøyelig til å gjøre, og så forsøke å justere for disse».(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.