Noen ganger står samfunnet overfor problemer som er umedgjørlige, eller som vi sier i fagspråket, de er «wicked problems». Koronapandemien er et slikt: Kunnskapsgrunnlaget er ufullstendig eller motsetningsfylt, saken involverer mange aktører med ulike situasjonsoppfatninger og meninger, alle mulige løsninger er usikre, og problemet er viklet inn i komplekse og uoversiktlige systemer uten sentral styring.

Koronakrisen kjennetegnes av typiske egenskaper for problemer som er umedgjørlige – «wicked». Fem av disse er særlig tydelige:

  • Problemene er vanskelige å avgrense. Selv om den utløsende faktoren er kjent, er konsekvensene uoverskuelige. Nå ser vi at krisen slår inn i nesten alle sektorer i samfunnet; helsevesenet, utdannelsessystemet, detaljhandelen, servicenæringene og industrien.
  • Alle umedgjørlige problemer er unike og representerer ukjente utfordringer. Det har riktignok være pandemier tidligere, men ingen av dette omfanget i nyere tid og i et globalt samfunn der «alt henger sammen med alt».
  • Fordi problemet er nytt og har andre virkninger enn det vi har opplevd før, finnes det ingen entydige eller velprøvde løsninger. Det kan heller ikke løses gjennom etablerte, rasjonelle beslutningsprosedyrer. Dette illustreres tydelig ved at ulike eksperter kommer med ulike råd, ved at kursen legges om underveis, og ved at ulike land og regioner velger ulike tilnærminger.
  • Av dette følger at løsningene som velges ikke er riktige eller gale, men bare gode eller dårlige. Løsningene kan heller ikke prøves ut gjennom eksperimenter eller i liten skala. Først om noen måneder, når det hele er over, kan vi vurdere om det var Sveriges eller Norges eller Kinas tilnærming som ga det beste resultatet.
  • Alle forsøk på løsninger kan ha uoverskuelige og irreversible konsekvenser. Når vi stenger ned store deler av den økonomiske aktiviteten, vet vi ikke hvordan dette kan endre måten samfunnet fungerer på, hverken på kort eller lang sikt. Kanskje vil noen næringer og arbeidsplasser aldri komme tilbake? Dette er «Catch 22»- syndromet i «wicked problems»: For å finne ut av problemet må en prøve ut løsninger, men alle løsninger som prøves ut er kostbare og kan gi store negative konsekvenser, som igjen kan gi opphav til nye umedgjørlige problemer.

Politikere og fagmyndigheter er ikke vant til å hanskes med umedgjørlige problem. Det de vanligvis står overfor, er medgjørlige problem – «tame problems». Slike håndteres oppskriftsmessig gjennom en stegvis utrednings- og beslutningsprosess, der en samler informasjon, analyserer, vurderer, og finner alternative løsninger.

Slike medgjørlige problemer er klart definerte og tilhører en klasse av lignende fenomener som en kan hente erfaringer fra. De åpner for et begrenset antall løsninger, og de avsluttes når løsningen er implementert. Politiske ledere kan så veie mulige tiltak opp mot ideologiske forutsetninger og andre hensyn, og fatte beslutninger ut fra det.

Nå finnes det ingen oppskrift. Ingen ekspertise som kan være sikre på hva som er best. Ingen løsning som en ut fra erfaring eller vitenskap vet er riktig eller gal.

I en drøfting av det globale samfunnets manglende evne til å håndtere drivhuseffekten og klimautfordringene har forskere introdusert begrepet «super wicked problems» for å beskrive utfordringer som, i tillegg til å være umedgjørlige, ikke er begrenset hverken i tid eller rom. Vi kan kalle dem «særdeles umedgjørlige».

Slike utfordringer har ytterligere fire kjennetegn:

  • Det haster å løse dem – «time is running out».
  • Det er ingen klare skiller mellom de som forårsaker problemene og de som må løse dem. Det er menneskers individuelle adferd som forårsaker at viruset spres, samtidig er individuell adferd en forutsetning for å hindre spredning.
  • Det er ingen sammenheng mellom årsaksnivå og styringsnivå. Mens pandemien er en utfordring på globalt nivå, er det nasjonalstatene og regionene som må håndtere problemene. Det finnes ingen global autoritet med makt og myndighet.
  • Det politiske systemet opererer med korte tidshorisonter og prioriterer umiddelbare goder fremfor langsiktige gevinster. Samfunnssikkerhet og beredskap koster, men vises ikke, og gir heller ikke politisk uttelling, så lenge ingen ting skjer.

Pandemier er ikke ukjente hendelser. Både sannsynligheter og helsemessige konsekvenser er tydelig beskrevet. Det som det ikke vært mulig å forutse, og kanskje heller ikke å forberede seg på, er de økonomiske og sosiale effektene av en langvarig global pandemi.

Vi har fått et særdeles umedgjørlig problem i fanget.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.