De uvaksinerte utgjør en fare for samfunnet fordi de smitter de sårbare – vaksinerte så vel som uvaksinerte – og derfor er det legitimt å stenge dem ute ved hjelp av et koronapass.
Når denne påstanden nå brukes som en begrunnelse for å innføre koronapass i Norge, er det avgjørende å undersøke om den medfører riktighet.
Er de ikke-vaksinerte totalt sett en større smittetrussel enn de vaksinerte i Norge i dag?
Vil dermed koronapasset, som pålegger uvaksinerte å vise negativ test før de deltar i det offentlige rom, føre til mindre smitte?
Vaksinerte, derimot, trenger ikke vise negativ test, det holder å vise at vi er vaksinerte.
Det er vanskelig å se at det finnes noen faglig godt grunnlag for å innføre koronapass. Smittevernloven sier: Smitteverntiltak etter loven skal være basert på en klar medisinskfaglig begrunnelse, være nødvendig av hensyn til smittevernet og fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering.
Er koronapasset nødvendig av hensyn til smittevernet? Er det en klar medisinskfaglig begrunnelse for det?
Et koronapass handler om å behandle mennesker forskjellig – de som har det, slipper inn, de som ikke har det, holdes utenfor. Nå er imidlertid ikke forskjellsbehandling alltid urettferdig eller uakseptabelt – i mange tilfeller kan det være helt på sin plass å forskjellsbehandle.
Grunnlaget for denne tenkemåten er å finne i et av de mest grunnleggende prinsippene vi har i etikken, nemlig likhetsprinsippet: Like tilfeller bør behandles likt. Hvis to tilfeller skal behandles forskjellig, bør det være mulig å peke på en moralsk relevant forskjell mellom dem.
Med andre ord, om forskjellsbehandlingen skal være rettferdig, må man identifisere en relevant forskjell. Det å behandle situasjoner ulikt uten at det foreligger relevante forskjeller, innebærer at man behandler dem ulikt uten tilstrekkelige grunner, og det er en inkonsekvens som er irrasjonell.
Når man så tar til orde for å introdusere et verktøy som forskjellsbehandler vaksinerte og uvaksinerte, blir spørsmålet: Hva er den relevante smittevernforskjellen mellom disse to gruppene?
Den relevante forskjellen kan ikke være hvorvidt en person har vaksinert seg eller ikke, men – gitt at det handler om å beskytte seg mot uvaksinerte – hvorvidt de som ikke har vaksinert seg smitter videre i særlig større grad enn de som er vaksinerte, og også om gruppen av uvaksinerte totalt sett smitter mer enn gruppen av vaksinerte.
Det er ennå ikke så mange gode studier som angir hvor stor forskjell det er på smitte hos vaksinerte og uvaksinerte. Én studie viser at 25 prosent av vaksinerte og 38 prosent av uvaksinerte smittet sine familiemedlemmer. Samme studie viste at av de 31 smittede, var 12 smittet av en vaksinert og 19 av uvaksinerte.
Med andre ord, litt over halvparten var smittet av uvaksinerte.
Størrelsen på denne andelen vil selvsagt være avhengig av hvor mange uvaksinerte det er i samfunnet. Med de tallene vi har i Norge, der nesten ni av ti over 18 år er vaksinert, sier det seg selv at de vaksinerte vil smitte langt flere enn de uvaksinerte – ganske enkelt fordi de er flere.
Det innebærer også at et tiltak som stenger uvaksinerte ute, vil gi svært liten gevinst i Norge.
Det er vanskelig å se at det fremstår som tjenlig etter en helhetsvurdering, slik smittevernloven krever
Et koronapass vil derfor ikke være et godt medisinsk smitteverntiltak, ganske enkelt fordi det ikke er en relevant forskjell mellom gruppen av vaksinerte og gruppen av uvaksinerte som tilsier at de uvaksinerte bør stenges ute.
Det er også vanskelig å se at det fremstår som tjenlig etter en helhetsvurdering, slik smittevernloven krever.
Et problem er den åpenbare logiske bristen som ligger i at uvaksinerte ikke får tilgang til de samfunnsgodene de vaksinerte får tilgang til, selv om de vaksinerte totalt sett utgjør en større smitterisiko i samfunnet.
Et annet problem med å velge et differensiert tiltak som gir flertallet goder som mindretallet ikke får ta del i, er at dette vil kunne føre til en polarisering av samfunnet. Det er lite positivt å hente i det å sette befolkningsgrupper opp mot hverandre.
Et tredje problem er at koronapasset kan få flere til å vaksinere seg fordi de føler seg presset, men dermed undergraves også den frivilligheten som det norske vaksinasjonsprogrammet har vært tuftet på – og som har vært praktisert med stort hell.
Om vi undergraver det prinsippet, kan konsekvensen både være økt vaksinefrykt og fallende tillit som begge deler vil kunne gi lavere vaksinevilje og dermed også en lavere vaksinasjonsdekning.
Det bør også inngå i helhetsvurderingen.
Men hva er så løsningen?
Vel, de tiltakene som velges, må faktisk ha en virkning, de bør også være universelle for å hindre en uheldig virkning på samfunnet, og de bør ikke minst fremstå som tjenlige etter en helhetsvurdering.
Det er ikke minst på tide å dreie debatten mot hvilket samfunn vi vil ha.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.