Siden tiltaksbyrden av smitteverntiltakene ikke er en del av de ordinære prioriteringene over et statsbudsjett, står vi i fare for å undervurdere kostnaden av å ikke investere i økt sykehuskapasitet. Muligheten til å skyve byrden over på befolkningen må ikke gjøre at politikerne kan unngå vanskelige avveininger om kapasitet i helsevesenet.

Ingrid Hjort
Ingrid Hjort (Foto: Torbjørn Brovol)

Kapasiteten i helsesektoren er ikke en gitt størrelse, den er et resultat av politiske beslutninger.

Helene Onshuus
Helene Onshuus

Økt kapasitet er dyrt og vil kreve store strukturelle endringer over flere år, men kostnaden ved å la være kan også være svært høy. Det vil særlig være tilfellet dersom politikerne fortsetter å innføre nye tiltak hver gang antallet innleggelser på sykehusene øker.

Det er svært uheldig om det er sånn at innføring av midlertidige, kontaktreduserende tiltak er blitt den nye sikkerhetsmarginen når sykehusene nærmer seg full kapasitet.

Etter halvannet år med pandemi har vi sakte godtatt tiltak som begrenser vår frihet, trivsel og livsutfoldelse når det er høy smitte i samfunnet. Selv om vi er tilpasningsdyktige, må vi ikke glemme hvor inngripende slike tiltak faktisk er og hvordan de påvirker sosiale strukturer. For de aller fleste vil interaksjon med de menneskene vi har nær og muligheten til å delta i et fellesskap være forutsetninger for opplevelsen av å leve et verdig og meningsfylt liv.

At begrensninger på kontakt med andre er belastende, ser vi blant annet i fengselsvesenet, der isolasjon er den mest alvorlige formen for straff. Inndelingen i kohorter har gjort det legitimt å ekskludere barn og unge fra viktige sosiale arenaer, slik som barnebursdager eller klassefester.

Det vil særlig ramme de sårbare at samfunnet legger til rette for økt utenforskap.

… alle velferdskostnader må tas med i beslutningsprosessen, på lik linje med rene økonomiske kostnader

Velferdskostnadene tar form av økt ensomhet, kjedsomhet og lavere livskvalitet, ved at vi går glipp av samvær og sosiale sammenkomster vi gjerne skulle ønsket oss. Vi vet at smitteverntiltak rammer ulikt, for eksempel vil de med svakere sosialt nettverk oppleve større velferdstap når sosial kontakt begrenses, i tillegg til at barn og unge har vært svært hardt rammet når skoler og fritidstilbud har holdt stengt.

Et viktig prinsipp er at alle velferdskostnader må tas med i beslutningsprosessen, på lik linje med rene økonomiske kostnader.

Abstrakte velferdstap som ikke kan måles i kroner og øre, blir fort usynlige når budsjettene vedtas. Politikk handler om prioriteringer, og ofte koker det ned til å velge hvilke poster på statsbudsjettet som får økte bevilgninger og hvilke poster som nedprioriteres.

På statsbudsjettet er alle utgiftspostene smertelig synlige, i motsetning til kontaktreduserende smitteverntiltak, som har en rekke sosiale og demokratiske kostnader som ikke er målbare.

Hvordan vi som samfunn velger å håndtere pandemien, skal være opp til politikerne, nettopp fordi det handler om å fordele kostnader og byrder, og om å veie den enkeltes frihet opp mot fellesskapets beste. De ulike helsemyndighetene kan gi faglige råd, men det er regjeringen som er beslutningsansvarlig og sørger for en demokratisk prosess.

Da er det problematisk at beslutningen om lokale smitteverntiltak er frakoblet avgjørelser om nasjonal kapasitet i helse- og omsorgssektoren.

I dag har kommunene ansvaret for å innføre tiltak når de ser det nødvendig. Lokale tiltak er mer kostnadseffektivt enn nasjonale tiltak, fordi de bedre kan tilpasses den lokale situasjonen, som også påpekt av Holden-utvalgets tredje rapport. Men når kommunene tar beslutninger om tiltak, må de ta kapasiteten for gitt, siden sykehusfinansieringen vedtas i Stortinget.

Det kan bli et demokratisk problem når beslutningen om nye tiltak flyttes vekk fra avgjørelser om finansiering av helse- og omsorgssektoren. Som samfunn må vi se på helheten og veie de økonomiske kostnadene ved å investere i helse- og omsorgssektoren opp mot de mer usynlige kostnadene ved kontaktreduserende tiltak.

Slik vi har innrettet pandemihåndteringen, ser det ut til at staten ikke tar et helhetlig ansvar. Det er svært uheldig.

Vår frykt er at vellykket håndtering av pandemien har redusert terskelen for å innføre tiltak hver gang antall innleggelser øker, nettopp fordi de sosiale kostnadene av tiltakene er usynlige og beslutningen er desentralisert.

Hvis sykehusene og resten av helsesektoren ikke innrettes slik at den er i stand til å håndtere smittebølger, og politikerne i stedet lar befolkningen bære kostnaden gjennom redusert sosial kontakt, trenger vi en reell politisk debatt om hva dette innebærer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.