Smitte- og dødelighetspolitikken knyttet til pandemien reflekterer holdninger i samfunnet og myndighetenes syn på visse menneskeliv.

Etter min mening ser vi tendenser til forfall og økende vilkårlighet i norsk dødelighetspolitikk – som er et begrep som brukes i demografien, «politics of mortality».

I sommer smuldret smittevernet kraftig opp. Nådestøtet ble gitt siste fredag i september, da statsministeren erklærte at «nå skal vi tilbake til våre normale liv». Andre politikere stemte i, med jubel og lite innsiktsfulle uttrykk som «nå er det over». Folk festet i gatene dagen derpå.

Dag Flater Hwang
Dag Flater Hwang

Det ble fra da av etablert en ny politikkstandard for smitte og død.

Nå skulle man ikke lenger være så opptatt av smitte, heller ikke av død, og vel heller ikke av langtidseffekter av koronasykdom, bare av sykehusenes kapasitet til å ta unna pasientene. Så lenge helsearbeiderne har ork til å stå i det, vil det ikke være nødvendig å iverksette nasjonale tiltak.

Det synes som om folk flest relativt ukritisk og naivt «kjøpte» den nye politikken. Og den nye regjeringen har på ingen måte gitt prioritet til dødelighetspolitikken.

Risikoen for økt dødelighet er blitt sterkt undervurdert. Og verdien av livet til dem som forventes å dø, er neppe satt særlig høyt.

Grunnet vaksinene og troen på deres fortreffelighet er det skjedd en fundamental endring i adferd det siste halve året, sammenlignet med adferden i pandemiens tidligere faser. Avgjørende for endringen er sannsynligvis at det ikke lenger er sammenfall mellom risiko for å bli smittet og forventet risiko for selv å dø.

Tidligere var det en relativt høy risiko for å dø, om man ble smittet. Men slik er det ikke lenger, eller mange oppfatter at det ikke er slik. Dermed opptrer man uforsiktig. Og man tenker ikke på – eller vektlegger ikke i tilstrekkelig grad – den dødsrisiko som man påfører andre. Det er heller ikke skolebarn eller andre «attraktive» innbyggere som er mest utsatt for å dø av koronasykdom.

Økt koronadødelighet har ikke latt vente på seg:

  • I august i år var det i gjennomsnitt 3,8 koronaregistrerte dødsfall per uke i Norge.
  • I september og oktober har gjennomsnittlig antall koronadødsfall per uke vært 9,6.
  • I november og frem til 1. desember har dette snittet vært drøyt 42 dødsfall per uke.
  • Siden pandemien startet, har om lag 17 prosent av alle koronadødsfall funnet sted den siste måneden.

(Kilde: Data fra Folkehelseinstituttet, tilgjengelig på for eksempel VGs nettside med koronastatistikk, under «Detaljer om døde».)

Langt flere er vaksinert nå enn for noen måneder tilbake. Og kunnskapen om hvordan koronasyke skal behandles, er etter hvert blitt mye bedre.

Den lave andelen av befolkningen som er uvaksinert, kan selvsagt ikke være forklaringen på økt smitte og økt dødelighet.

Det som derimot har endret seg siden i sommer, er at munnbindene stort sett er forsvunnet, at avstandsadferden er betydelig endret, at karantenebruk, smittesporing og innsatsen mot importsmitte har vært trappet ned, og at håndhygienen sannsynligvis er blitt svekket.

Helsemyndighetene har også vært dårlige til å advare mot den nye smittepolitikkens farer. Utviklingen i koronadødsfall har knapt vært gitt noen oppmerksomhet, heller ikke i mediene, unntatt i de siste par ukene.

Myndighetene har spilt høyt og satset nesten alt på vaksinekortet. Dyre vaksiner med begrenset effekt er imidlertid ikke tilstrekkelig til å unngå smitte og død.

Politikken gir innsikt i hvordan politikere verdsetter liv. Det er høyst sannsynlig at minst 100–200 norske liv kunne ha blitt spart i perioden september-desember i år med enkle og lite kostbare tiltak, som:

  • bedre folkeopplysning
  • påbud om munnbind i visse sammenhenger
  • litt strengere krav til å holde avstand
  • strengere karantene- og innreisebestemmelser.

Politikerne verdsetter menneskeliv i trafikken på en helt annen måte. I Norge dør svært få i trafikken. For årene 2018–2020 var gjennomsnittlig antall drepte i veitrafikkulykker 103 per år. Milliarder av kroner brukes hvert år for å bedre trafikksikkerheten, med et realistisk håp om at noen få ekstra menneskeliv kan spares.

Et annet eksempel har vi i Oslo. Ekstremt sterke og kostbare tiltak er iverksatt gjennom mange år, for å vanskeliggjøre transport ved hjelp av bil. Selv om klimahensyn er hovedargumentet for politikken, blir de enorme samfunnsmessige kostnadene også begrunnet med at farlige skoleveier skal gjøres tryggere.

Faktum er at i årene 2010–2020 ble en eneste person i kategorien syklist/fotgjenger i alderen 6–17 år drept i Oslo-trafikken. Hvorvidt denne personen ble drept av en bil, eller på vei til/fra skolen, kan jeg ikke lese ut av statistikken. Men vi kan slå fast at i Oslo finnes vilje til å påføre samfunnet voldsomme kostnader, uavhengig av om liv spares.

Slik iver og innsats, og samme verdsetting av liv, ser vi ikke for å redusere koronadødeligheten.

Kynisme og populisme har ført landet inn på et helt annet spor.

Alt tilsier at vi lever og lenge vil fortsette å leve i en virkelighet som er ganske annerledes enn den «normalitet» som vi gjerne blir forespeilet. Gamlemåten å leve på kan derfor ikke utgjøre en referanse for ansvarlig adferd denne høsten.

Norsk smitte- og dødelighetspolitikk må umiddelbart tilpasses realitetene.

Siden pandemien startet har om lag 17 prosent av alle koronadødsfall funnet sted den siste måneden

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.