I avveiningen mellom sikkerhet og frihet vil mange velge sikkerhet, spesielt i tider med usikkerhet.

Autoritære regimer baserer seg på denne avveiningen: Folk kan akseptere begrenset frihet hvis de kan oppnå større sikkerhet mot reelle eller innbilte eksterne trusler. Både kineserne og russerne har feiret påståtte triumfer og hevdet at deres respons og utfallet av responsen bekrefter deres politiske overlegenhet.

Kina, Russland og Iran har også begynt å spre rykter om at amerikanerne (fienden) har plantet viruset. Det kinesiske kommunistpartiet har oppfordret folk i Hubei, regionen som ble hardest rammet av neddyssingen av problemet, til å takke partiet for å ha reddet dem og byen.

Partiet har utgitt en bok med tittelen «Den store statens kamp mot sykdom» som priser Xi Jinping og Det kinesiske kommunistpartiet for deres heroiske, og foreløpig fremtidige, seier over viruset.

Les også Erik Solheims kronikk: Kronikk: Kan vi lære noe av koronakrisen? dn+

Søkelys må settes på den falske antagelsen at diktaturer er mer effektive i en krisesituasjon, slik som en epidemi. Faktisk er det motsatte tilfelle, til og med når det gjelder sikkerhet, som de hevder å utmerke seg på.

Akilleshælen er at ingen tror på informasjonen som kommer fra Kina eller Russland, fordi informasjon rutinemessig politiseres, manipuleres og kontrolleres.

Etter Sars-utbruddet i Kina i 2003 brukte kommunistpartiet omkring 100 millioner dollar på å opprette «verdens største varslingssystem (…) et nettverk for å direkte varsle om smittsomme sykdommer og kriser av betydning for folkehelsen». Partiet lovet at ved å bruke systemet ville enhver lege selv kunne melde inn tegn på sykdomsutbrudd til sentrale myndigheter.

Les Trine Skei Grandes svar til Erik Solheim: Innlegg: Vi kan lære av koronakrisen, men ikke av diktaturer

Hvis det var sant, ville avdøde Dr. Li Wenliang, som ble arrestert for å ha advart familie og venner om viruset og som senere døde av det, ha kunnet bruke systemet til å varsle myndighetene om utbruddet.

I motsetning til demokratier, hvor politiske posisjoner fylles av folkevalgte, bunner kommunistpartiets legitimitet i bruken av propaganda og maktutøvelse, noe som krever at det sensurerer all kritikk og fratar folk deres stemme. For å oppnå forfremmelse i kommunistpartiet, må partimedlemmer sørge for at deres overordnede er fornøyde og dermed rapporteres bare positive hendelser, mens enhver ting som kan forårsake ustabilitet underrapporteres, slik som sykdomsutbrudd.

Det faktum at anklagen mot Dr. Li om «ryktespredning» ble kringkastet på riks-tv viser at sentrale myndigheter var klar over hans advarsler og beordret at de skulle dempes. De få rapportene som eksisterer, viser at når leger forsøkte å informere om utbruddet, ble de advart av sine overordnede om å være «forsiktige med å rapportere».

I et demokrati vil velgerne holde lokalt valgte representanter ansvarlige, siden de risikerer å bli stemt ut ved neste valg. Ingen demokratisk valgt leder ønsker å bære skylden for Covid-19 responsen og påfølgende død.

Selv om demokratier ikke er immune mot selvtilfredshet og udugelighet, har de noe autoritære regimer ikke har: Kritiske røster og ansvarlighet.

Den siste informasjonen som har lekket fra Kina, kan tyde på at kommunistpartiets forsøk på å oppnå «null tilfeller» ikke har lykkes så godt som det selv hevder. En rapport som gjentatte ganger er blitt slettet av partiet og lagt ut på nytt av innbyggere, beskriver en pasient som ble avvist ved flere sykehus i Wuhan (episenteret for utbruddet) slik at de kunne opprettholde statusen «null tilfeller» på grunn av press ovenfra og av propagandahensyn.

Upålitelige data fra Kina har også satt andres liv i fare, siden ingen faktisk vet nøyaktig hvor mange som er blitt testet, har fått bekreftet smitte, behandlet, smittet på nytt, døde eller blitt friske. Upålitelige data gjør at selv de beste epidemiologiske modellene i beste fall blir ubrukelige og i verste fall misvisende.

Demokratier setter også sikkerhet høyest, men uten å begrense den personlige friheten i like stor grad. Internettpoliti vil neppe fjerne innlegg eller true dem som skriver dem eller deres familier. Politiet vil ikke evakuere folk fra sine hjem, eller stenge dem inne, ved hjelp av makt.

I tillegg vil mediene i demokratier ha en viktig kontrollfunksjon og opptre som et korrektiv, sammen med lovgivende og dømmende makt og et beskyttende lovverk.

Mange mennesker i moderne demokratier lytter til autoritære stemmer som kringkastes fritt i vestlige medier. Disse er rent faktisk ofre for propaganda. Når du priser en autoritær respons på nye kriser, så tenk deg om. Hvor ville du følt deg tryggest?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.