I et debattprogram nylig harselerte tidligere statsråd Ketil Solvik-Olsen over tanken på at elektrisk kraft fra Norge kan erstatte bortfall av russisk gass til Europa; «sats heller på gass», «norsk elkraft er som musepiss» var hans påstand.

Overfallet på Ukraina viser med all tydelighet hvordan Europas avhengighet av gass begrenser vårt handlingsrom overfor Russland. Er da satsing på mer gass fra Norge til Europa det beste alternativet for vårt bidrag?

Vi mener nei.

Gassrørene til Europa er fulle. Når Equinor får gassanlegget på Melkøya i produksjon igjen, kan Norge relativt raskt øke eksporten noe. Ut over dette trenger vi å bygge ut flere gassfelt der de finnes, og legge rør til Europa eller bygge nye LNG-anlegg. Dette vil ta tid og kanskje være en realitet om åtte til ti år.

Norges brutto eksport av elektrisk kraft var 25 TWh (terawatt timer) i 2020. I samme året eksporterte Norge 112 milliarder Sm3 gass til Europa. Energiinnholdet kan regnes om til å være 1112 TWh.

Eksporten av elektrisk kraft og gass kan ikke sammenlignes direkte siden elektrisk kraft kan bruker nesten uten tap, mens når naturgass brukes til å produsere elkraft, utnyttes bare 40 prosent av energien i gassen. Dette betyr at vi bør sammenligne 445 TWh (40 prosent av 1112 TWh) og 25 TWh fra vår utslippsfrie elkraft.

Kan vi eksportere 445 TWh elektrisk kraft til Europa fra Norge?

Ja, utvilsomt, dersom vi tillot vindkraftutbygging på land. Da kan det skje rimelig raskt.

Norge har mer enn nesten alle andre europeiske land tilgang på store arealer som egner seg. Om vi tillot å bygge ut mindre enn fire prosent av vårt landareal med vindkraft, som uansett er langt mindre enn det de fleste andre europeiske land må gjøre for å nå klimamålene, kunne vi eksportere elektrisk kraft til sluttbruker som tilsvarer bortfallet av cirka 65 prosent av dagens gassimport fra Russland til Europa.

Og det uten å eksportere gass som gir et CO2-utslipp fem ganger Norges utslipp når den brennes.

Det frie Europa har fått i fanget flere kriser som bare kan løses i fellesskap; klimakrisen, sikkerhetskrisen og matvarekrisen som er under oppseiling. Alle tre trenger løsninger raskt og ikke om ti år. Klimakrisen fordrer overgang fra hydrokarboner til elektroner. Sikkerhetskrisen fordrer å kutte avhengighetsbånd til fossile energikilder hos ugreie naboer.

Og matvarekrisen kolliderer med behovet for arealer for å høste solenergi, vind og biomasse. Noe som er særlig problematisk i tett befolkede og landbruksintensive land som Nederland, Belgia og Tyskland.

Norge kan fortsette å være en betydelig energileverandør i et fremtidig Europa. Dersom det lot seg gjøre å bygge ut åtte prosent av landarealet, som var det som lå inne i NVEs forslag for hvor vindparker kunne etableres, ville vi hvert år kunne levere 1000 TWh elektrisk energi til våre naboer, eller i praksis rundt dobbelt så mye nyttbar energi til sluttbrukerne i Europa sammenlignet med dagens gasseksport fra norsk sokkel, og godt over det som trengs for å erstatte den europeiske gassimporten fra Russland.

Så kanskje kunne musepisset bli en veritabel foss?

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.