En ting som ikke slutter å forundre i diskusjonen rundt den pågående strømpriskrisen, er hvordan koblingen til markeder med høyere prisnivåer enn oss problematiseres. Vi burde vel i stedet juble over at vi har en ressurs som omgivelsene er villige til å betale så godt for, samtidig som Statnett og det alt vesentlige av kraftproduksjonen er på offentlige hender. Dermed kan både eksportinntekter og høyere produksjonsinntekter redistribueres til forbrukerne, slik strømstøtten er et eksempel på.

Den manglende entusiasmen rundt verdsettelsen av kraften minner om bakeren i Mandal som stengte ned utsalget sitt om sommeren fordi gjetord blant de tilreisende om de gode skillingsbollene gjorde at «det ble så møe renn på dørane».

Eksportmuligheten for kraft representerer en enorm verdi som vi per i dag bare i begrenset grad drar nytte av. Innenlandsk disponering så vel som tankegang om fremtidig næringsutvikling synes fortsatt å henge fast i en historisk sannhet om at vi skal ha en industristruktur bygget på et premiss om tilgang på «billig» energi uten alternativ anvendelse.

I debatten rundt den stramme energibalansen og kritikken mot utvekslingskablene, er det derfor en gedigen elefant i rommet som får stå ukommentert: Den kraftkrevende industrien.

Denne sektoren, som i betydelig grad utgjøres av utenlandsk eide selskaper som Alcoa, Eramet, Glencore, Elkem (og vårt eget Hydro), sto iht. SSB oktober 2017 for cirka 0,6 prosent av landets samlede sysselsetting og 7,3 prosent av industrisysselsettingen.

Disse drøyt 17.000 ansatte (inkludert kontoransatte i byene) disponerte til gjengjeld cirka 30 prosent av landets samlede kraftforbruk i fjor, cirka 40 terawattimer (TWh).

Til sammenligning var det samlede forbruket i alt øvrig næringsliv og offentlig administrasjon til sammen cirka 46 TWh, mens jordbruket og samtlige husholdninger brukte tilsvarende mengde.

De 40 TWh som tungindustrien bruker, er til overmål tilrettelagt med CO2-kompensasjon, ingen eller redusert elavgift, reduserte nett-tariffer og inntil nylig også kraftpriskontrakter på særvilkår. Kraft er med andre ord blitt «dyttet» på bedriftene, da den var kortreist og uten noen alternativ verdi.

Med utvekslingskablene er imidlertid bildet vesentlig endret, og det bør være et betimelig spørsmål om dette er en fornuftig anvendelse av kraftressursene når samfunnet i tiltagende grad elektrifiseres fremover. Spesielt får den regulerbare vannkraften en betydelig verdi i samspill med tilfeldig kraft fra sol og vind – den er selve indrefileten i energisammenheng.

Står verdiskapingen for det norske fellesskapet av kraftbruken i privat- og utenlandskeid tungindustri i stil med verdien av kraften som selvstendig eksportvare?

Som et lite tankeeksperiment kan vi se på prisene i det tyske markedet. Snittpris for 2023 (per 16. august) tilsvarer en verdi på cirka fem milliarder kroner per TWh. Ser man kun på høylasttimene, altså fra kl. 8 til kl. 20, som regulerbar vannkraft kan spisses mot, øker verdien til over syv milliarder kroner per TWh. Da kan man gjøre noen multiplikasjoner og reflektere litt.

Selv om disse prisnivåene nok ikke vil vedvare fullt, er det likevel betydelige verdier som kan tilflyte det norske fellesskapet om vi legger mer til rette for det.

Med andre ord bør vi snarere se på muligheten for etablering av flere utvekslingskabler enn å drøfte struping av de eksisterende.

I tillegg behøves en hurtigst mulig oppretting i den skandaløse situasjonen innad i landet, med innestengt kraftoverskudd nord for Dovre og underskudd i sør. Offentlig eide kraftprodusenter i Nord-Norge produserer den siste tiden med tap, og forbrukernes glede over lave kraftpriser vil fort få en bismak når kraftinntektene til fylker og kommuner forvitrer. Det er ikke akkurat mangel på offentlige oppgaver som skal finansieres.

Tørrår kan dessuten også komme nordpå – i årene 2008–15 var områdeprisen høyere i Tromsø enn i Oslo. Det siste året har avdekket en sårbar situasjon som må rettes opp i, både med tanke på samlet forsyningssikkerhet og for verdiskaping for landet som helhet.

Alle inngåtte avtaler for kraftkrevende industri må selvsagt oppfylles, men ved hver mulige korsvei fremover bør all særbehandling opphøre og like vilkår som for øvrig næringsliv må gjelde.

Et fåtall arbeidsplasser subsidieres med milliarder for å bruke en verdifull, felleseid ressurs, og deres forbruk bidrar dessuten til mulige knapphetssituasjoner, slik som vi står midt oppi nå.

Derfor er det ganske oppsiktsvekkende når representanter for sektoren snarere enn å sitte klokelig musestille i båten, i stedet:

  • tar til orde for å strupe eksporten av kraft og kritiserer (offentlig eide) kraftprodusenter for å maksimere profitt på bekostning av (utenlandsk eid) kraftkrevende industri (Inovyn, Aftenposten, 5. august),
  • argumenterer for at staten skal subsidiere utbygging av havvind for å forbeholde kraften til hjemmemarkedet, slik at industrien kan opprettholde et konkurransefortrinn med «billig strøm» (!) i stedet for å gjøre havvind selvstendig lønnsom med hybridkabler med eksportmulighet (Elkem, i DN 9. februar)
  • truer med at deres fremtidige investeringer ellers vil legges til andre land (Glencore, i DN 11. august).

Mer enn en trussel bør dette kanskje betraktes som et siktemål – at både norsk og europeisk energibalanse er endret, både åpner for og krever andre løsninger enn å opprettholde en bruk av kraftressursene som tilhører en annen tid.

Når elefanten i rommet selv ber om søkelys, må vi så absolutt gi den det.

Et fåtall arbeidsplasser subsidieres med milliarder for å bruke en verdifull, felleseid ressurs

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.