I en kronikk i Dagens Næringsliv torsdag friskmelder Marita Skjæveland og konkurransedirektør Tina Søreide konkurransen i kraftmarkedet. Tidlig på 1990-tallet så Konkurransetilsynet tegn til både misbruk av dominerende markedsposisjoner og kartellsamarbeid. Det finner de ingen indikasjoner på i dag. Dette resulterer i en konklusjon om at de høye kraftprisene ikke skyldes svak konkurranse.

Herdis Helle
Herdis Helle

Denne konklusjonen følges opp med en advarsel om at mindre utenlandshandel kan redusere konkurransen. I tillegg fremsettes forslag om flere tiltak som ligger langt utenfor Konkurransetilsynets fagkompetanse. De fremstår som Skjæveland og Søreides private, politiske standpunkt. Blant dem er forbruksreduksjon, utbygging av nett og ny produksjon.

Både konklusjonene og de politiske standpunktene kan likevel etterprøves ut fra en konkurransefaglig tilnærming. Det er en prøve det er vanskelig å se at de består.

For eksempel er det en feilslutning at fravær av brudd på konkurransereglene betyr at kraftmarkedet ikke preges av svak konkurranse. Når magasinene i Sør-Norge er halvtomme, blir konkurransetrykket lavt. Grunnen er at det sørnorske kraftmarkedet er gjennomsiktig, med noen få, store kraftselskaper som alle produsere for at etterspørselen skal dekkes.

Når fyllingsgraden i magasinene er lav, er den eneste konkurransen de eksponeres for, prisene i land vi har overføringskabler til. Når disse prisene er høye – med gasskraft på marginen – er det ikke vanskelig for kraftselskapene å vite hvor de må legge pristilbudene for å treffe like under.

Når disse prisene er lave –på grunn av mye sol eller vind – er det tilsvarende lett å prise over. Vannet kan da holdes igjen og selges dyrt senere. Kraftselskapene vil uansett få gode inntekter fra volumene som selges i det norske markedet. Overføringskapasiteten er for liten til at vårt forbruk dekkes av import, og vi har lite uregulerbar kraft.

Det betyr at dyr magasinkraft nesten alltid vil være på marginen.

Lave priser «importeres» ikke like lett som høye. At vi kan selge dyrt og kjøpe billig, er en sannhet med betydelige modifikasjoner.

Konkurransetilsynet burde gitt den manglende konkurransen som oppstår når kraftselskapene kjører magasinene tomme, langt mer oppmerksomhet. Den skader både konsumentene og samfunnsøkonomien.

Et spørsmål tilsynet bør stille seg, er om dagens markedsregulering virkelig er den som er best egnet til å fordele og prissette de knappe ressursene. Er det for eksempel rasjonelt at norske kraftselskaper systematisk skal kunne prise som om gasskraft var på marginen?

Slik prising utløser ikke tilbud av mer gasskraft som kan bidra til å klarere markedet. Med unntak av Mongstad har ikke Norge termiske reserver som kan fyres opp som topplast når prisene går i taket, eller magasinene er i ferd med å gå tomme. Etableringshindringer medfører at investeringer i slike reserver heller ikke vil bli utløst, på tross av at de med dagens priser og svekkede kraftbalanse fort kunne blitt lønnsomme.

En annen feilslutning hos Skjæveland og Søreide, er at redusert norsk forbruk og ny kraftproduksjon vil føre til fall i strømprisene. Det er gode grunner både til å redusere forbruk og bygge ny produksjon. For prisene vil det likevel ha små konsekvenser. Etterspørselen fra, og overføringskapasiteten ut av Sør-Norge er så stor at forbruksreduksjoner og ny produksjon vil ha minimalt, om noe, å bety for prisene på kort og mellomlang sikt.

Skal Sør-Norge få vesentlig lavere priser enn kontinentet, forutsetter det overkapasitet og reetablering av flaskehalser. Skjæveland og Søreide fraråder begge deler. De mener at det er for kostnadskrevende å etablere overkapasitet, og at restriksjoner på utenlandshandelen vil redusere konkurransen.

At priskonkurransen i Midt- og Nord-Norge er langt sterkere enn i Sør-Norge, forbigås i stillhet. Der er det som kjent både overkapasitet, flaskehalser og god forsyningssikkerhet. Kraftselskap som ikke leverer billig nok, må sende vannet forbi turbinene. Noen står også i fare for å bli presset ut av markedet.

Om det er dette Skjæveland og Søreide vil ha slutt på når de vil fjerne interne flaskehalser, kommer ikke klart frem. Selv om situasjonen ikke er problematisk fra et rent konkurransefaglig ståsted, kan det likevel være en nærliggende tolking. Det kan være mange andre gode grunner enn konkurransehensyn til å etablere større markeder for kraftressursene i Midt- og Nord-Norge.

For de nordligste delene av landet er det likevel viktig at Konkurransetilsynet ikke glemmer konkurranseøkonomiske teorier om naturlige monopol. Å bygge ny overføringskapasitet gjennom hele landet når det er ledig kapasitet i det svenske overføringsnettet, er dårlig ressursbruk. Det har også store kostnader for samfunnet i form av nedbygging av natur.

Den raskeste og billigste veien fra Finnmark til Sør-Norge går som kjent ikke på svingete landeveier over fjord og fjell, men på svenske motorveier. Slik er det også for krafttransport.

Det er gode grunner både til å redusere forbruk og bygge ny produksjon. For prisene vil det likevel ha små konsekvenser

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.