Norge har en lang kyst og et enormt sjøterritorium å forsvare, men til tross for dette har vårt forsvar blitt kraftig nedbygget etter den kalde krigens slutt. Totalforsvarskonseptet er gradvis forlatt. I kjølvannet av Vladimir Putins annektering av Krim i 2014 har Norge gradvis forsøkt å reetablere et totalforsvar.

Christian Tybring-Gjedde
Christian Tybring-Gjedde (Foto: Øyvind Elvsborg)

Under annen verdenskrig bidro Norge både på hjemmefront og utefront. Det viktigste bidraget var handelsflåten som stilte tusen skip tilgjengelig for de allierte organisert under statsrederiet Nortraship. Denne innsatsen ble høyt verdsatt.

I 1942 hyllet president Roosevelt Norge i sin tale «look to Norway». Norske skip bidro i alle innsatsområder og norske tankskip fraktet eksempelvis en tredjedel av all flybensin til Storbritannia. Tapene var store. For innsatsen mottok mannskap og offiserer i handelsflåten Krigskorset som er Norges høyeste utmerkelse.

Etter Sovjetunionens kollaps forvitret både totalforsvarskonseptet og beredskapen. Det var en utbredt oppfatning at Russland ikke ville utgjøre en militær trussel. Man tok ut «fredsdividenden» og vekt på Forsvaret ble gradvis redusert. Militære anlegg ble avhendet og beredskapslagrene forbrukt. Som erstatning ble fokusert på Forsvarets «spisse ende», hvor et lite antall topptrente spesialstyrker tok del i ulike militære operasjoner utenfor Nato-landenes territorier.

For å bøte på mangler ga Stortinget tilslutning til at Forsvaret skulle inngå «strategiske avtaler» med sivile leverandører. Vekt ble lagt på evnen til å ta imot og forsyne allierte i krise og krig. Et nytt totalforsvarskonsept ble prøvd ut under storøvelsen Trident Juncture i 2018 da 55.000 soldater fra 31 land øvet på landsetting i Norge. Forsøket var positivt og konseptet besto prøven. Siden da har imidlertid avtaleverket løpt ut og Forsvaret har vært i tenkeboksen om hvordan man kan videreføre konseptet og om man skal gjøre endringer.

Russlands invasjon av Ukraina har forverret den sikkerhetspolitiske situasjonen. De siste ukene har vi sett en brutal krigføring med angrep på sivile mål, overgrep og regelrette henrettelser. Ukraina har møtt angrepene med samfunnsmobilisering på alle plan. Vi har sett bryggerier produsere Molotov cocktails, sivile produsere kamuflasjenett og mekaniske bedrifter som produserer «spanske ryttere» for stoppe stridsvogner.

Skulle det verste skje også i Norge, vil vi i likhet med Ukraina ikke kunne forsvare oss uten å ta sivile ressurser i bruk. Forsvaret mangler ammunisjon, reservedeler og luftvern og er heller ikke i stand til å logistisk håndtere et større alliert mottak. En naturlig konsekvens av dette vil være å utvide samarbeidet med privat sektor. Forsvaret har imidlertid valgt motsatt strategi og har besluttet å ikke videreføre avtaleverket som ble etablert i 2015.

Norge er fortsatt en stor maritim nasjon, og det er sjøveien de allierte forsterkningene kommer. Det bør derfor være selvsagt at Norge kraftsamler om å benytte den maritime kapasiteten til forsvarsformål. Langs kysten ligger et strategisk viktig nettverk av offshore forsyningsbaser, havner, skipsverft, tankanlegg og andre forsyningsanlegg.

I tillegg til dette kommer en stor flåte av tankbåter, lastefartøyer, og supplybåter bygget for logistikkoppgaver. I vår maritime klynge finner vi også selskaper som er trent i å planlegge, bemanne og gjennomføre krevende prosjekter. Noen av disse er endog trent for å bygge og drive leire for allierte forsterkningsstyrker.

Nortraship-organisasjonen fra annen verdenskrig lever fortsatt i Rederiforbundets lokaler. Tiden er overmoden for å ta disse ressursene i bruk under militær kommando. Da må det øves og nye konsepter må på plass.

Ukrainas heroiske forsvar av eget land viser at en forsvarskrig krever mobilisering av alle gode krefter. Den viser at motivasjon, samhold og samarbeid er avgjørende dersom man skal kunne utøve effektiv motstand. Krigen er en dokumentasjon på at avanserte våpen og et totalforsvar må utvikles i parallell.

For Norges del betyr det at Forsvaret må gjennomgås på alle plan. Vi må styrke verneplikten, styrke utdannelsen, øke tilstedeværelsen, logistikken og fase inn avanserte militære plattformer i et langsiktig perspektiv. Det krever et styrket Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), men mest av alt krever det utvidet samarbeid mellom Forsvaret, sivil sektor, næringsliv og industri. Det vil koste mye penger, men det kan bli langt dyrere å la være.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.