Denne uken pågår forhandlinger ansikt til ansikt mellom Russland og Ukraina i Tyrkia. Hovedinntrykket er at posisjonene på ingen måte overlapper. Fornuftige og rasjonelle forhandlinger kan egentlig bare finne sted mellom parter som begge har tilpasset sine politiske ambisjoner til krigens virkelighet.

Russland har feilet grovt i sin strategiske tenkning så langt. Sentrale spørsmål er derfor: Hvor godt informert er den russiske presidenten? Hva er hans oppfattelse av situasjonen?

Dette vil være helt avgjørende for forhandlingsprosessen i tiden fremover.

Sterkt forenklet dreier samtalene seg om tre ting: nøytralitet for Ukraina, avståelse av ukrainske landområder og vestlige sikkerhetsgarantier knyttet til en eventuell avtale.

Nøytralitet høres enkelt ut – helt til man begynner å se på underpunktene.

Arne Bård Dalhaug
Arne Bård Dalhaug

Putins pressetalsmann, Peskov, har antydet at Sverige og Østerrike er modeller som kan brukes. Deres nøytralitet er egentlig veldig forskjellig, men ingen har for eksempel noen begrensninger av størrelsen på de militære styrkene. Sverige og Østerrike er begge medlemmer av EU. Kanskje vil Russland kunne akseptere ukrainsk medlemskap i EU?

Nøytralitet forstått kun som ikke-medlem av Nato synes å være akseptabelt for president Zelenskyj. En sterkt kompliserende faktor ville være hvis Russland også skulle kreve at Nato offisielt skulle stenge døren for Ukraina.

Russland har nå antydet at de vil fokusere på å «frigjøre» Donbas. Dette gir strategisk mening hvis man forutsetter at den russiske presidenten har gitt opp tanken om at hele Ukraina skal okkuperes. Det kan synes som om strategien nå er å presse frem innrømmelser fra den lovlig valgte ukrainske presidenten.

Uttalelsen om Donbas faller også sammen med andre utspill som har kommet fra russisk hold om hva som kan være hovedtrekkene i en avtale. De russisk-okkuperte områdene i Donbas skal bli selvstendige, slik Putin «bestemte» den 21. februar. I tillegg kommer helt sikkert en landkorridor langs Azovhavet mellom Donbas og Krim.

Russland har trolig også planer for å etablere en landkorridor også fra Kherson og bort til Moldova.

Kompromiss når det gjelder avståelse av Ukrainsk territorium er mer fundamentalt. Kyivs utgangspunkt er at russiske styrker skal trekkes ut av områder okkupert etter 24. februar. Zelenskyj har antydet vilje til å diskutere den politiske fremtiden til de russisk-okkuperte områdene i Donbas, slik de var før 24. februar. Ukraina har heller ikke signalisert noen vilje til å akseptere Krim som russisk.

Presidenten har sagt at en eventuell avtale må godkjennes ved folkeavstemning, noe som vil ta måneder å organisere. Og hva hvis folket sier nei?

Kyiv har også tydeliggjort at en slik politisk prosess bare kan finne sted etter at russiske tropper er trukket ut.

All historisk erfaring tilsier at avtaler med Russland er nærmest uten verdi. Ukraina ønsker derfor at vestlige stormakter skal stå som garantist for en eventuell avtale hvis Russland igjen angriper, i realiteten en form for Nato artikkel fem-garanti, uten å være medlem. En slik garanti gitt av Nato-land er nok ikke noe Russland uten videre er villig til å gå med på. Det ville bety en russisk signatur på at USA og europeiske stormakter har en rolle å spille innenfor det Kreml oppfatter som sin innflytelsessfære.

En fremtidig avtale vil måtte innebære at begge parter må justere kraftig på sine forhandlingsposisjoner, noe som indikerer at en eventuell enighet ligger et stykke frem i tid.

Det er også en fullt mulig utvikling at partene ikke kommer frem til noen avtale. For Russland gir det uansett strategisk mening, også i en slik setting, å sikre seg de nevnte landområdene i sør. Disse er tross alt mulig å holde okkupert på sikt uten en for stor ressursinnsats. Hvis dette nå er Kremls strategi, vil andre områder russiske styrker står i, mer bli forhandlingskort. Dog må ikke dette lede oss til å tro at det ikke kan komme nye angrep mot for eksempel Kyiv.

USA og Nato har selvsagt stor interesse i hvordan konflikten ender. Den politiske målsetningen fra USA og Nato må nå være å bidra til at krigen kan avsluttes på betingelser som er akseptable for Ukraina og som samtidig er så vidt dårlige for Russland at det avskrekker Kreml fra videre militære eventyr. Dette har betydning langt ut over Ukraina og Europa, og særlig på noe sikt.

President Zelenskyj virker villig til å fortsette kampen. I så fall er dette en mulighet til ytterligere å forverre Russlands strategiske situasjon.

I realiteten kjemper Ukraina for oss alle, og det er ikke en floskel. Det er en kald, realpolitisk betraktning. Men hvor lenge kan Ukraina holde ut?

Dette vil sterkt avhenge av hva USA og Nato er villig til å gjøre, og hvor raskt.

Første prioritet nå er få på plass våpensystemer som kan bidra til å redusere terrorbombingen av sivilbefolkningen og infrastrukturen.

Det er på tide å ta inn over seg at det er maktpåliggende for Vesten at denne krigen ender slik at Russland ikke sitter igjen med noe som kan oppfattes å være en «gevinst».

Et dårlig resultat for Russland vil også trygge sikkerheten andre steder i verden.

I realiteten kjemper Ukraina for oss alle, og det er ikke en floskel. Det er en kald, realpolitisk betraktning. Men hvor lenge kan Ukraina holde ut?

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.