Venstrepolitiker Erling Moe har skrevet et engasjert leserinnlegg rettet mot meg på temaet Ukraina. Det er fint. Vi bør ha mer meningsbrytning om utenrikspolitikk. Dessverre er innlegget skjemmet av en del misforståelser som det er nødvendig å kvittere ut. Så la oss komme i gang:

Vi begynner med det store. Jeg trodde ikke Russland ville gjøre noe så vanvittig som å invadere Ukraina. Dette trodde heller ikke Ukrainas regjering. Da president Biden advarte om en nær forestående invasjon skrev viseforsvarsministeren Hanna Maliar i et Facebook-innlegg: «Hensikten med slik informasjon er å spre panikk og frykt i samfunnet vårt».

Asle Toje
Asle Toje (Foto: Mikaela Berg)

The Economist skrev i februar «En retorisk og analytisk splid har åpnet seg mellom Ukraina og Amerika. Mens amerikanerne advarer om en forestående russisk invasjon, tror Volodymyr Zelenskyj, Ukrainas president, at den alvorligste trusselen kan komme innenfra.»

Videre: «Han har bebreidet utenlandske ledere for deres fryktelige retorikk og antydet at Russlands militære trussel ikke er noe nytt. ‘Jeg er president i Ukraina, jeg bor her, og jeg tror jeg kjenner detaljene dypere enn noen annen president,’ sa Zelenskyj.» Det er mulig Moe ikke fikk dette med seg. Mitt syn reflekterte den Ukrainske presidentens syn. Vi tok begge feil.

Neste punkt. Moe hevder at jeg skal ha «stor forståelse for Russlands interesser i Ukraina». Dette med «stor forståelse» er noe han har funnet på. Vesten og Ukraina har forhandlet med Russland om de tre spørsmålene jeg nevnte som russiske interesser: Sevastopol, ukrainifiseringspolitikken og Nato-medlemskap.

Jeg er altså i selskap med vestlige ledere.

Russland gikk til angrepskrig. De har forspilt sin sak. Og allikevel: I de pågående fredsforhandlingene har Ukraina vist seg villige til å imøtekomme visse russiske krav. Russland velger krig og død. Kriger ender vanligvis i forhandlinger.

Moe synes å tro at siden Ukraina har retten på sin side er alt annet enn total seier uakseptabelt. Det er usannsynlig.

Jeg tar selvkritikk for formuleringen «Ukrainas sak er ikke vår sak». Jeg antok – og jeg innser i ettertid at det var idiotisk – at leseren ville kjenne igjen et slagord fra vår egen historie: «Finlands sak er vår sak», som ble brukt i Norge og Sverige av de som mente våre land burde gå inn som krigførende part mot Sovjetunionen under vinterkrigen (1939-40).

Det valgte våre land ikke å gjøre, selv om de la til rette for oversendelse av utstyr og fremmedkrigere. Da som nå.

Jeg advarte mot å behandle Ukraina som om landet er medlem av Nato. Hvorfor?

Fordi det vil bety tredje verdenskrig. Jeg synes ikke vi skal starte en krig der millioner vil bli drept for å signalisere hvor opprørte vi er.

Og det er nettopp derfor de ledende innen fagtradisjonen jeg selv tilhører, realismen, har advart mot at motsetningene over Ukraina kan lede til en storkrig, som bør unngås. Stephen Walt, Graham Allison, John Mearsheimer, Stephen Wertheim – alle har advart mot å bringe Ukraina inn i Vesten, fordi det kunne utløse krig.

Realistene var de eneste som samlet gikk imot invasjonene i Afghanistan, Irak og i Libya. Fordi krig er noe som bør unngås for nesten enhver pris. Derfor er konservative ofte mer fredsæle enn liberalere. I memoaret «The gathering storm» (vol. 1) beskriver Churchill en samtale med president Roosevelt. Da Roosevelt spurte Churchill hva krigen mot Hitler ville kalles, svarte Churchill «The unnecessary war». Han mente krigen kunne – og burde – vært unngått.

Faren for at den pågående krigen kan eskalere ut av kontroll er for øvrig også grunnen til at USA har avslått å innføre en flyforbudssone over Ukraina, eller å gi det ukrainske forsvaret jagerfly. Dette er farlig, verden er trolig nærmere atomkrig nå enn på noe tidspunkt siden Cuba-krisen i 1962. Det er verdt å holde hodet kaldt når menneskehetens overlevelse er truet.

Moe mener det må være fordi jeg er «ytre høyre». Det er en forstemmende trend, dette, at folk fra Venstre anklager alle til høyre for seg selv for høyreekstremisme. Det var den slags ufinheter som ga de britiske toryene tilnavnet «the nasty party».

For å komme frem til denne konklusjonen hopper han bukk over at jeg i DN kritiserte Trump-klikken i USA som åpent tok Russlands side under opptakten til konflikten (kronikk i DN 31. desember).

Under overskriften «Vesten kan ikke gi etter for Russlands krav, fordi kravene er uakseptable», skrev jeg i DN 31. januar: «I USA raser [25. januar] landets mest populære talkshow-fjes, Tucker Carlsson, mot Amerikas ‘krigshissende’ ledere [en urimelig beskrivelse] på vegne av et ‘lite land’ [Ukraina er ikke lite, uansett målestokk] som ikke er ‘i USAs interesse’ [det er vanskelig å forestille seg noe klarere eksempel på grunnleggende interesser].»

Moes innlegg er nedrig. Ved å se bort fra alt jeg har sagt eller skrevet som ikke tjener hans narrativ, og gjennom å vri på hva jeg har skrevet, når han den ønskede konklusjon. Det er i så måte talende at han starter debatten med å kreve at jeg må kastes ut av Nobelkomiteen.

Det er et tegn i tiden dette, kravet om at meningsmotstandere må sparkes. I retorikken assosieres dette med Donald Trump. Den håpløst vinklede historiefortellingen, sjikanen og det uunngåelige konklusjonen «You fired!»

Glem at jeg har skrevet om Ukraina i et tiår, glem at jeg har besøkt landet et utall ganger og sitter i redaksjonsrådet for deres ledende fagtidsskrift Ukraine Analytica, glem at jeg i et tiår har advart mot Russland, glem at jeg konfronterte Putin ansikt til ansikt over okkupasjonen av ukrainsk territorium.

Anklagene om at jeg er ute i politisk ærend er, naturligvis, også misforstått. Det er nemlig ingen politiske delelinjer i Ukraina-spørsmålet, ikke på Stortinget, ikke i Kongressen. Alle er enige.

Den eneste som er ute i politisk ærend, er Moe som signerer med partimedlemskap. Han er, som oss alle, dypt fortvilet over den urett som har rammet Ukraina. Han er sint og maktesløs. Han vil finne en fiende han kan ramme. Putin er jo langt unna.

I sin essaysamling Brev fra Nullpunktet (1996) skriver tidligere Nobel-kollega i Svenska Akademien, Peter Englund, om krigsutbruddet i 1914: «i sin hjemby ble den unge Graham Greene vitne til hvordan en patriotisk folkemasse stenet en dachs i hovedgaten – for dachser, de var jo tyske, ikke sant? Det er noen trekk av naturkraft i det som skjer […]».

… glem at jeg i et tiår har advart mot Russland, glem at jeg konfronterte Putin ansikt til ansikt over okkupasjonen av ukrainsk territorium

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.