Kunstmarkedet omtales som det siste uregulerte markedet i verden. Det er kjent for å være ugjennomsiktig og for de få. Men i januar trådte EUs femte hvitvaskingsdirektiv i kraft, og det pålegger aktørene utvidede plikter.

Kunstmarkedet er i endring.

Det siste halvåret har Kjetil Sæter, Knut Gjernes og Stian Øvrebø Johannessen i DN publisert reportasjer om et kunstlager på Kalbakken som huser flere Munch-verker. Også Finansavisen har skrevet om benyttelse av frihavner, såkalte skattefrie tollagre.

At kunstmarkedet er egnet for illegal eller tvilsom virksomhet, har vært kjent lenge. Ethvert seriøst marked har useriøse aktører. Diskusjonen internasjonalt dreier seg derimot om hvorvidt kunstmarkedet trenger ytterligere regulering, og i så fall på hvilken måte en tilstramning skal gjennomføres.

Markedet omsetter for cirka 67 milliarder dollar globalt og sysselsetter rundt tre millioner mennesker. For bruk av eksterne tjenester betales kanskje så mye som 20 milliarder dollar, og tjenestene sysselsetter cirka 375.000 mennesker (ifølge Art Basel & UBS Report 2019).

Kunstmarkedet spiller altså en ikke ubetydelig økonomisk rolle.

I kunstmarkedet gjelder prinsipper om diskresjon, tillit og konfidensialitet. Mange ser på dette med et kritisk blikk.

Generelt omfattes det internasjonale kunstmarkedet allerede av ulike rettsområder. Privatretten trekker linjer for kunstomsetningen mellom ulike parter. Nasjonal og internasjonal offentligrettslig lovgivning sørger for beskyttelse av kunst- og kulturgjenstander, og skatteinteresser. I tillegg gjelder etiske standarder og retningslinjer.

Johan Camilo Alstad-Øhren
Johan Camilo Alstad-Øhren

Likevel er det noen utfordringer. Kunstmarkedet hviler på hensynet til privatautonomi. Uoversiktlig og spredt lovgivning hindrer god kontroll.

Markedet beveger seg også i retning av å bli et finansmarked. Når markedet av disse grunner møter et økende press fra det offentlige, må ulike hensyn og interesser avveies.

Det er flere ulemper ved en tilstramning av kunstmarkedet. Store kostnader og omfattende administrasjon som følge av nye plikter kan bety kroken på døren for små og mellomstore aktører. Det vil igjen ha en negativ effekt på handelen og kunstøkonomien.

På vegne av British Art Market Federation kom kunstadvokaten Pierre Valentin frem til at England og Wales per 2015 hadde til sammen 167 anvendelige lover og forskrifter. Det kan tale for at det er etterlevelsen av någjeldende lover og regler som svikter, og ikke mangelen på sådanne. Lite transparens i markedet er også det som holder hjulene i gang hvor partene ønsker konfidensialitet og eksklusivitet.

På den annen side er det flere argumenter for bedre regulering. Åpen informasjonsdeling og transparent handel vil ha en positiv og forsterkende effekt på kunstøkonomien ved at markedet forbedrer omdømmet. Regulative grep kan heve de etiske standardene og gi finans- og kredittsituasjonene større tiltro til kunstverket som underliggende sikkerhet.

Et marked kan reguleres på tre ulike måter: Ved full myndighetskontroll, egenregulering, eller en kombinasjon av disse.

Det er få myndighetsorganer som overvåker kunstmarkedet. I Frankrike holder Conseil des ventes volontaires tilsyn med auksjonshusene.

I 2012 ble Basel Art Trade Guidelines utgitt. Denne gir anbefalinger til aktørene og skal generere selvregulering.

En mellomløsning vil være at myndighetene gir slike anbefalinger. Blant formuesforvaltere som er blitt spurt hvilken tilnærming de mener ville styrke tilliten til markedet, var 46 prosent for myndighetsregulering, mot 54 prosent for selvregulering (Deloitte Art & Finance Report 2019).

Det er vanskelig å se at kunstmarkedet vil forbli slik det har vært, uansett.

Omfattende reguleringer kan medføre at kunsthandelen blir mer lukket. Verdifull kunst selges av velhavende – til velhavende. Spekulasjoner om hvitvasking og tvilsom opprinnelse vil gjøre private eiere tilbakeholdne med å vise kunstverkene sine offentlig.

Resultatet blir at bare de institusjonelle kunstverkene vi sitter på i dag, er den kunsten vi får se i fremtiden.

De som har mest å hente i et regulert marked, vil naturligvis være skatte- og tollmyndighetene, samt ikke-profesjonelle kunstkjøpere.

En følge av strengere sveitsisk tollovgivning er at kunstsamlinger flyttes til London. Dersom Norge følger internasjonale trender, kan vi ende opp som et kunstfattig land. Skal Norge komme ut som vinneren, er det ikke sikkert at regulering er løsningen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.