På 1970-tallet sluttet kvinner fra alle samfunnslag rekkene og drev frem den revolusjonen som ga oss det likestilte samfunnet vi nyter godt av i dag. Det gjorde de med entusiasme, pågangsmot og en solid porsjon fandenivoldskhet.

Wenche Skorge
Wenche Skorge

Loven om selvbestemt abort og loven om likestilling ble vedtatt i henholdsvis 1975 og 1978. Retten til arbeid for alle kvinner og barnehage til alle barn ble ufravikelige og udiskutable krav. Attityden var det ingenting å si på: Nei til tvangspuling, nei til all kvinneundertrykking sto det på parolene i åttende mars-togene. Og på bålene brant BH-ene.

Noe trist har skjedd med feminismen og måten vi tenker rundt likestilling siden den gang. Kvinner kan i dag inneha en hvilken som helst posisjon i vårt samfunn – og har det. Likevel handler likestillingsdebatten altfor ofte om kvinnen som offer. Litt karikert, men likevel: om overkjørte, undervurderte og forførte kvinner, kombinert med påstander om menns undertrykkelse, overmakt og definisjonsmakt.

Er krenkelseshysteriet i ferd med å suge kraften ut av kvinnebevegelsen?

Fokuset må flyttes. Debatten må handle mer om kvinnen som autonomt menneske med potensial til å styre egen skjebne, for å parafrasere Simone de Beauvoir. Samtalen må bidra til å myndiggjøre kvinner, eller «empower» som er det moderne begrepet i HR-faget.

Følgende historie er et symptom. Dagens Næringsliv fikk kritikk på sin facebookside DN Kvinner fordi avisen brukte tittelen «Fikk jobben likevel» da Ida Wolden Bache ble tilsatt som sentralbanksjef etter at Jens Stoltenberg trakk seg.

Dette mente mange var en nedvurdering av Wolden Bache. Men DN konstaterte et faktum.

Ikke på noe tidspunkt i prosessen ga DN inntrykk av at Wolden Bache var mindre kvalifisert enn Stoltenberg. Tvert imot, det fremgikk klart at på det bankfaglige var hun bedre kvalifisert.

Basert på mediedekningen burde det ikke være tvil om at Wolden Bache kunne gå med hevet hode, både i rollen som nestleder og i rollen som leder. Hvorfor problematisere?

Med over 800 «likes» på posten ble debatten uttrykk for en avmakt og en urettferdighet som det ikke er objektivt grunnlag for.

Verre er utviklingen vi har sett under og etter Metoo-oppgjøret. La det først være sagt: At menn har benyttet sine maktposisjoner i arbeids- og organisasjonslivet til å begå overgrep, til dels overfor svært unge ofre, i enkelte tilfeller gjentatte ganger som ingrediens i en kultur, er totalt uakseptabelt. Den delen av Metoo-oppgjøret var helt nødvendig og kom altfor sent.

Under paraplyen Metoo finnes det imidlertid mange gråsoner, og en del saker som aldri burde ha vært der. Det er et demokratisk problem, og fremfor alt er det en fallitterklæring for den myndiggjorte og likestilte kvinnen.

Varslingssaker bør ha en foreldelsesfrist. Dette handler ikke om man ikke skal ha tiltro til varslerens fortelling, men om det faktum at hukommelse og opplevelse av hendelser ikke er konstante størrelser, ikke hos den enkelte og ikke mennesker imellom.

Voksne og selvstendige kvinner som deltar i livet og omgås menn i ulike sammenhenger, bør sørge for å ha en strategi og mental beredskap for å kunne håndtere såkalt uønsket seksuell oppmerksomhet. På den måten vil situasjonen kunne avsluttes før den ender i krenkelse og overgrep.

Med syttitallsfeminismen og selvforsvarskursene friskt i minne er det nedslående at kvinner på totusentallet hopper av karriereløp, skifter parti og lar livet sitt formørkes i årevis bare på grunn av frekke mannfolk og slibrige kommentarer.

En anekdote fra forrige århundre: Min første faste jobb fikk jeg på 80-tallet, i det som den gang het Statoil. Det var en mannsdominert arbeidsplass, men egne og nære kollegers erfaringer tyder på at det var et miljø med lite seksuell trakassering. Var det tilløp, tok vi tyren ved hornene, i form av skarpe blikk og direkte påtale.

Kampen sto om retten til å få oppgaver og stillinger vi klart var kvalifisert for. Ved kontorplassen min hang en plakat der det sto «snille piker kommer til himmelen, andre piker kommer så langt de vil». Vi laget internkommunikasjon, og intervjuet en av våre første kvinnelige offshore-arbeidere. Hun ble naturligvis spurt om det var mye sexpress der ute. Da slo hun latterdøra opp, klasket seg på lårene og utbrøt: Altfor lite!

Kvinner på totusentallet står på skuldrene til sine mødre og formødre, i en stolt tradisjon. De burde være enda bedre rustet enn sine forgjengerne til å føre likestillingsarbeidet videre og ta allehånde utfordringer på strak arm, godt utdannet og økonomisk selvstendige som de er.

Debatten må handle mer om kvinnen som autonomt menneske med potensial til å styre egen skjebne

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.