Eva Grinde har en artig kommentar i DN lørdag 12. september med overskriften: «Det kan være herreklubben Norske Selskab er i strid med likestillingsloven. Tåler alle kvinnenettverk en slik juridisk test?»

Jeg skal ikke ha noen mening om debatten som foregår om hvorvidt det er smart eller dumt å nekte kvinner medlemskap i denne klubben, ut over at jeg nok alltid har ment at et medlemskap her har noe patetisk og selvhøytidelig over seg. Men jeg kan oppklare litt når det gjelder forenings- og likestillingsretten.

Utgangspunktet i norsk foreningsrett er at enhver som kan gi sin tilslutning til en forenings formål er velkommen som medlem, men at det ellers er opp til foreningen å bestemme nærmere over opptaket. For eksempel er det ikke noe til hinder for at man oppretter en forening for advokater eller for frisører, hvor medlemskap er forbeholdt hver av disse yrkesgruppene.

Geir Woxholth
Geir Woxholth

Men vi har lovgivning som på visse områder kan begrense foreningens frihet til å bestemme over hvem som skal få være medlemmer, jf. diskrimineringsforbudene i likestillingsloven og straffeloven § 186. Ingen av disse bestemmelsene har imidlertid så vid rekkevidde at de kan ramme ethvert foreningsvedtak som lar kjønn, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse eller seksuell legning være avgjørende.

Når det gjelder likestillingsloven, fremgikk de aktuelle begrensninger tidligere av § 8, som lot diskrimineringsforbudet bare gjelde for foreninger som er av betydning for det enkelte medlems yrkesmuligheter eller faglige utvikling, eller når foreningens formål først og fremst er å løse alminnelige samfunnsspørsmål. Ved innføringen av ny likestillingslov i 2017 ble bestemmelsen ikke videreført, men rettsstillingen er den samme.

Loven ble riktignok gitt et helt alminnelig anvendelsesområde, jf. § 2 første ledd, etter endringer som ble gjort under stortingsbehandlingen, ettersom departementets lovforslag inneholdt et uttrykkelig unntak fra lovens virkeområde for «familieliv og rent personlige forhold». Stortingsbehandlingen viser likevel at selv om man tilsiktet å gjøre virkeområdet for loven helt generelt, ble det klart forutsatt at den ikke skal håndheves innenfor området for «rent personlige forhold», som altså utvilsomt omfatter mange, kanskje de fleste, foreningsforhold.

Dette innebærer at rettstilstanden fra den tidligere loven i praksis ble videreført, og at avgrensningen søkt gjennomført av departementet ved uttalelser i forarbeidene fortsatt er relevant, selv om Stortinget ikke vedtok den uttrykkelige begrensningen i lovens tekst som departementet foreslo for «familieliv og rent personlige forhold».

I praksis betyr dette at diskrimineringsforbudet begrenser seg til å gjelde foreninger som er av betydning for det enkelte medlems yrkesmuligheter eller faglige utvikling, eller når foreningens formål først og fremst er å løse alminnelige samfunnsspørsmål.

Kjønnsdiskriminerende opptaksvilkår i for eksempel fagforeninger og politiske partier vil derfor (opplagt) være lovstridige.

Referansen i DN til at det avgjørende vil være «hvor mye makt klubben har» er på denne bakgrunn unøyaktig. Ordet makt er hverken brukt i lovtekst eller forarbeider. Det er også et ord som ikke er egnet som et operasjonelt begrep i lovsammenheng. Spørsmålet er om et medlemskap i Norske Selskab kan sies å ha betydning for det enkelte medlems yrkesmuligheter eller faglige utvikling, eller om foreningens formål først og fremst er å løse alminnelige samfunnsspørsmål.

Jeg har vansker får å kunne se at et medlemskap i denne herreklubben kan ha noe med det enkelte medlems yrkesmuligheter å gjøre, som for eksempel en bransjeforening eller en yrkesorganisasjon kan ha. At man kan få et jobbtilbud eller to gjennom sosialt samvær i klubben, er opplagt ikke nok til å oppfylle kravet. Like vanskelig har jeg for å kunne se at man kan bli en bedre fagperson – snekker, rørlegger, elektriker – eller kanskje mer nærliggende; advokat, lege eller tannlege, ved å omgås sine venner i denne klubben.

Jeg har vansker får å kunne se at et medlemskap i denne herreklubben kan ha noe med det enkelte medlems yrkesmuligheter å gjøre

Og endelig tenker jeg nok at formålet med medlemskapet ikke først og fremst har med å løse alminnelige samfunnsspørsmål å gjøre. Man kan kanskje hevde at man i distingverte samtaler både sneier innom og diskuterer samfunnsspørsmål. Men å «løse» dem? Og at dette skulle være foreningens primære formål («først og fremst»)?

Det er nok et stykke dit.

Rettslig sett vil det også være et argument at denne klubben har eksistert i en del år nå, uten at noen har sett noen grunn til å ty til jusen for å etablere en adgang for kvinner.

Jeg tror nok etter dette at man er best tjent med å holde jusen utenfor denne diskusjonen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.