Retningen som debatten om fødselspermisjon og likestilling har tatt, er noe som har frustrert meg over lang tid.
DN publiserte 21. januar en artikkel der Nav og likestillingsforskere ytrer bekymring over et økende antall mødre som tar ulønnet permisjon. Jeg tror hovedårsaken til dette er at målet om den ultimate likestilling har gått foran hva som er best for både mor og barn, og at alle familier bygger sin økonomi individuelt der én ofte tjener mer enn den andre eller er sin egen arbeidsgiver. Det siste er ikke er tatt høyde for når permisjonen skal disponeres etter svært strenge krav fra myndighetene. Jeg mener at likestillingen begynner å gå mot sin hensikt.
Er det likestilling å kreve at mor og barn skal skilles tidligere enn de selv føler er riktig? Er det likestilling å ta deler av permisjonen fra mor, som tross alt har vært gjennom svangerskap, fødsel og ofte ammer barnet, og gi den til far/medmor? Far har rett til å få den samme tilknytningen til barnet, og mor har rett til at far tar likt ansvar, men det første året er mor og barn fra naturens side sterkere knyttet til hverandre. Både fysisk og emosjonelt.
Likestillingsdebatten rundt det å få barn har de siste årene dreid seg altfor mye om hvor raskt mor kan kreve å komme tilbake i arbeid, og ikke hvor raskt hun selv ønsker det. For meg er likestilling selv å kunne være med på å bestemme hvor lenge jeg føler det er riktig å være hjemme med mitt barn, ikke hvor raskt jeg kan kreve at far skal overta slik at jeg kan fortsette å realisere meg selv.
Likestilling er ikke nødvendigvis å få mor raskest ut i jobb igjen ved å gi far en større kvote. Likestilling er like muligheter og lik lønn for likt arbeid, og dette oppnår vi først når fertile kvinner ikke lenger blir sett på som en risikoansettelse.
At kvinner får barn, vil alltid bringe med seg ulemper, og det er utallige debatter knyttet til temaet. Noen familier synes det er greit å dele 50/50, for andre ville det vært umulig. Noen tar lengre permisjon og går glipp av lønnsøkninger og forfremmelser, mens andre skyter fart fremover som aldri før etterpå. Noen må sende sitt syv måneder gamle barn i barnehagen fordi de ikke har råd til å være hjemme lenger, og noen gjør det med god samvittighet fordi det passer deres situasjon best. Vi snakker om familier med forskjellige personligheter, sammensetninger og yrker som alle skal settes inn i det samme firkantede systemet. Er det så farlig at mor tar ulønnet permisjon hvis hun selv ønsker det og familiens økonomi takler det? Er det ikke akkurat det som er likestilling? At kvinnen selv kan velge å gjøre det hun selv vil?
Da denne debatten raste ved regjeringsskiftet i 2013, mente Venstres Abid Raja at fedrekvoten er til for å beskytte familier mot fedre som aldri ville satt jobben til side for å være hjemme med barnet. Tror vi virkelig at kvinner i Norge i 2019 har så liten stemmerett i hjemmet? Er det virkelig slik at vi som voksne mennesker i et moderne samfunn ikke klarer å sette egne behov til side for vårt eget barns beste? For det er barnets beste som skal stå i fokus når vi snakker om fødsel og permisjon, og hvordan velferdsordningene i landet vårt kan bidra til at de vokser opp som trygge, gode og solide voksne mennesker. Derfor tar flere mødre lengre permisjon eller jobber redusert de første årene. For å være trygge og stabile foreldre, som har tid til å skape den hverdagen vi ønsker for barna våre, tar vi ulønnet permisjon når velferdsordningene ikke strekker til. Likestilling er at far også skal kunne gjøre dette dersom det er mor som bærer det største økonomiske ansvaret, eller å ha muligheten til å dele likt dersom økonomien er likestilt og det er det beste for den enkelte familie.
Norge har allerede en av verdens beste permisjonsordninger og vi kan ikke få i pose og sekk, men dagens foreldregenerasjon er den første hvor det er forventet at begge foreldre skal være i hundre prosent arbeid. Både mor og far kan ikke få mer samtidig som næringslivet skal rustes for bedre tilknytningsomsorg i norske hjem. Likevel må vi kunne kreve at hvis staten ønsker seg flere barn, så må de gi oss flere, bedre og mer individuelt tilpassede valgmuligheter. Det må være en lavere kostnad for den enkelte familie og for næringslivet at mor (eller far) ønsker å være lengre hjemme med barnet, det må være full barnehagedekning etter 12 måneder uavhengig av fødselsdato, det må være sosialt akseptert å ta et steg tilbake i småbarnsperioden, det må være enklere for begge foreldre å jobbe fullt og det må være mulig for hver enkelt familie å selv bestemme hva som fungerer best for dem økonomisk.
Når permisjonsordningen er så firkantet som den er i dag, vil trenden med at mor ofte tar ulønnet permisjon fortsette, og den som tjener på det er nettopp barnet og ingen andre.
Sist, men ikke minst, må det moderne samfunnet avfinne seg med at så lenge det er kvinner som føder barn, så vil kvinner være gravide og være i fødselspermisjon. Det er sånn naturen har skapt oss, og sånn vil det sannsynligvis alltid være.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
