Kommentator Eva Grinde skriver 19. september om folkehelse og livsmestring som et av de tverrfaglige temaene som denne høsten settes ut i livet rundt om i landets klasserom. Nylig ga jeg ut boken «Livsmestring på timeplanen. Rett medisin for elevene?» der jeg stiller spørsmål om dette egentlig svarer til hovedutfordringene for den oppvoksende generasjon. Grinde ser heldigvis ut til å dele flere av mine bekymringer, som at dette emnet kan friste skolene til ukritisk å ta i bruk lettkjøpte, men tilbakeviste psykologiske teknikker som «power posing», og i ytterste konsekvens legge mer ansvar for elevenes psykisk helse over på deres skuldre.

Grinde sier seg enig i at «barn og unge bør selvsagt ikke få ansvaret for å puste seg ut av psykiske kniper som kan skyldes struktur eller mangelfullt sikkerhetsnett». Likevel innvender hun: «Problemet med virkeligheten er at den gjerne er begrensende enten vi vil eller ikke». Å få snillere eller rikere foreldre er sjelden innen rekkevidde. Ergo må vi i mange tilfeller lære oss å leve med den ofte så skuffende virkeligheten.

Det er jeg også enig i. Innsigelsen min mot livsmestring er da heller ikke å bestride visdommen i velkjente ordtak som «Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det», men å advare mot at livsmestring i en slik tapning blir det fremste svaret fra myndigheters hold på barn og unges livsbetingelser. Kort sagt: Som livsmaksime er det klokt, som politikk uklokt.

Forhåpentlig er vi ikke kommet helt dit ennå. Men det finnes en del urovekkende tegn i tiden, og som knytter an til mestringsperspektivets distribusjon i norsk helse- og utdannelsespolitikk de siste årene. I boken min viser jeg hvordan Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner i forkant av fagfornyelsen overleverte regjeringen en bestilt rapport som slår fast at: «En manglende evne til å mestre livets utfordringer kan ses som en hovedårsak til psykiske helseplager, noe som i dag er et voksende problem for barn og unge.» Og dermed blir den tilsynelatende logiske, men innsnevrende løsningen: «Ungdom trenger å lære verktøy for å håndtere hverdagen bedre.»

Grinde minner om at målsetningen med livsmestring «like gjerne oppfylles ved å snakke om hva som faktisk er voksnes ansvar». Jo da, det kan være nyttig å snakke med barn om hvor de kan få hjelp, men hadde ikke en enda bedre måloppnåelse vært at flere voksne utførte sitt ansvar? Underforstått at innsatsen og ressursene som nå legges ned for å trene opp elevene rettet seg mer inn mot læreres mestring og evne til å se den enkelte elev.

«Ansvar for egen læring» ble stående som en av de mest utskjelte skoleslagordene etter reform 94 og 97, siden resultatene ble dårligere ved at elevene ble overlatt for mye til seg selv. Derfor er det snodig at man tror man vil lykkes bedre nå. Og der innsatsen attpåtil er høynet til å lære elevene å mestre selve livet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.