Statistisk sentralbyrå melder i februar om sterk lønnsvekst fra 2020 til 2021. Lønnsnivået har steget mer i privat enn i offentlig sektor. Årsakene kan være flere.
Flere fagforbund og hovedorganisasjoner har varslet krav om betydelige lønnstillegg ved vårens oppgjør. Unio sier at nå er det ansatte i offentlig sektor sin tur. De argumenterer med at det de kaller «etterslepet» må tas igjen og at ansatte i helse og undervisning har hatt tunge arbeidsbelastninger og vært utsatte for stor helserisiko under pandemien.
Dersom Unios krav skal innfris innenfor frontfagsmodellen, må andre grupper få mindre lønnstillegg. Det kan bli vanskelig å få aksept for.
YS varsler høye lønnskrav begrunnet med den sterke prisstigningen siste 12 måneder. Lignende toner kommer også fra Fellesforbundet, som forhandler for frontfagene.
Sterk prisstigning vil ventelig slå inn på lønnstilleggene i frontfagene og vil isolert sett ikke utfordre modellen. Men det er noen andre strukturelle endringer som kan skape problemer.
Essensen i frontfagsmodellen er at lønnstilleggene i skjermede næringer i gjennomsnitt ikke må overstige lønnstilleggene i konkurranseutsatt sektor.
Unio har lenge vært skeptiske til virkningene av frontfagsmodellen. YS og LO har forsvart modellen. Spørsmålet er om modellen nå tåler forventningene til lønnsdannelsen i fremtiden.
Frontfagsmodellen har også tidligere vært utsatt for prøvelser og blitt revidert uten at hovedprinsippet om konkurranseutsatt sektor skal sette rammen, er blitt rokket ved. Man har gjort justeringer ved for eksempel å ta industrifunksjonærene inn i frontfaget og å øke lokale forhandlingspotter i offentlig sektor.
Det har vært gjort mange evalueringer av frontfagsmodellen – ikke minst av flere «Holden-utvalg». Disse har foreslått justeringer, men samtidig fastslått at frontfagsmodellen i hovedsak har fungert godt for makroøkonomien, bidratt til lav arbeidsledighet og noenlunde lik lønnsvekst i offentlig og privat sektor over tid.
Slikt sett er det gode argumenter for å fortsette på samme vis.
Men det er også noen strukturelle motargumenter:
- Stadig større andel av arbeidskraften må i fremtiden jobbe innenfor helse og omsorg. Det krever at disse sektorene er attraktive for arbeidssøkere. Dermed må disse sektorene tilby mer attraktive arbeidsvilkår.
- Også den tradisjonelt private delen av tjenestesektoren legger beslag på økende del av arbeidskraften og må tilby ordnede arbeidsforhold og attraktive jobber. Her må sannsynligvis lønnsnivået også opp noe som kan bidra til økt innovasjon og produktivitet.
- Arbeidskraftkostnadene til produksjonsarbeiderne i konkurranseutsatt sektor betyr relativt mindre for konkurranseevnen ettersom teknologi, innovasjonsevne, energi- og markedsadgang betyr mer.
Når og om disse motargumentene blir tvingende for å gjøre noe med modellen er vanskelig å si. Men det kan være grunn til å tenke gjennom mulige endringer i modellen slik at den bedre fanger opp de nevnte argumentene.
For å bevare eller rettere sagt utvikle modellen kan konkurranseutsatte tjenestenæringer tas inn i frontfagsmodellen. Det er nærliggende å tenke seg bransjer som reiseliv/luftfart, teknologi/it-næringer og muligens finans.
For at dette skal kunne fungere, må bransjene være reelt konkurranseutsatt og arbeidskraftskostnadene må ha en vesentlig betydning for konkurranseevnen. Dette fordrer at lønnsoppgjørene i tjenestenæringen er kollektivt forhandlet. Da må andelen organiserte i konkurranseutsatte tjenestenæringer opp.
Her må ikke minst arbeidsgivernes stimuleres til å ha organisert arbeidskraft. Det er også andre argumenter for økt organisering, som ryddige arbeidsforhold og like konkurransebetingelser.
Vil dette redusere presset mot frontfagsmodellen?
Kanskje. Dersom konkurranseutsatte tjenestenæringer skal kunne konkurrere om arbeidskraften fremover, vil lønnsveksten her bli relativt kraftig. Dersom disse næringene trekkes inn i frontfagene, kan dette bidra til at lønnsveksten i offentlig sektor trekkes opp.
NHO og LO har i praksis hatt ansvaret for praktiseringen av modellen. Dersom konkurranseutsatte tjenestenæringer tas inn i frontfaget, må flere organisasjoner på arbeidsgiver- og arbeidstagersiden få ansvar i frontfagsforhandlingene.
Da får flere eierskap til frontfagsmodellen. Det kan være viktig dersom en vil beholde modellen.
Dersom en utvikler frontfagsmodellen i en slik retning, vil en kunne få en modell som tar opp i seg langsiktige strukturelle endringer i arbeidsmarkedet, men det krever en bedre organisert tjenestenæring på arbeidstager- og arbeidsgiversiden.
Det er sikkert motargumenter mot disse forslagene. Men det er viktig at organisasjonsstrategiske interesser ikke overskygger det overordnede formålet med å ha en lønnsdannelse som tar hensyn til konkurranseevnen til en liten økonomi også i fremtiden.
Da får flere eierskap til frontfagsmodellen. Det kan være viktig dersom en vil beholde modellen
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.