EU vurderer å innføre makspris på gass fra Russland, kanskje også fra Norge og andre land. Strategien er at tilgang til billigere gass skal redusere kostnadene ved å produsere gasskraft og dermed redusere de skyhøye strømprisene i EU. Men hva er effektene av en makspris på gass?
Kan strømkundene i Europa senke skuldrene hvis en makspris blir innført?
Europakommisjonen har så langt virket mer skeptisk til en generell makspris på gass enn mange medlemsland. Det er det gode grunner til.
De to siste årene har gassprisen i Europa variert enormt. Sommeren 2020 var prisen rekordlav, før den nådde et normalnivå i fjor sommer. I fjor høst steg prisen vesentlig som følge av stadig mindre tilførsel av gass fra Russland. Før Russlands invasjon i Ukraina var gassprisen allerede flere ganger høyere enn snittprisen de siste ti årene. Deretter har prisen skutt ytterligere i været.
Norge tjener nå enorme beløp på eksport av gass. Som illustrasjon kan vi lage noen enkle regnestykker. Anta at Norge hver dag mottar den løpende markedsprisen på gass i Europa, og at vi selger like mye gass hver dag i 2022. På den dårligste dagen i august var da Norges inntekt fra salg av gass seks milliarder kroner. På den beste dagen skuffet vi inn 11 milliarder.
En del gass i Europa omsettes via langsiktige kontrakter, men en stor del omsettes løpende i markedet. Enkelt fortalt bestemmes gassprisen slik at samlet tilbud er lik samlet etterspørsel. Prisen sikrer balanse mellom den gassmengden som tilbyderne ønsker å selge og den gassmengden som brukerne ønsker å kjøpe.
Hva skjer hvis EU innfører en makspris på import av gass?
Det betyr at prisen som EU betaler for gass fra Russland og Norge, er lavere enn markedsprisen. Kanskje vil gasseksportørene svare med å selge mindre gass, men la oss først anta at gassimporten ikke endres. EU har da like mye gass til fordeling som før maksprisen ble innført. Kundene er villige til å betale like mye som før for denne gassmengden. Hvis gassen omsettes i et marked, blir markedsprisen på gass i EU akkurat den samme som før.
Russland og Norge har tapt store penger, mens noen aktører i EU har spart et like stort beløp. Hvem som tjener, avhenger av hvordan maksprisen implementeres.
I EU brukes gass til en rekke formål, blant annet kraftproduksjon, oppvarming og i industrien. Mye av gassen oppbevares midlertidig i gasslagre. Fordi en makspris på importert gass ikke endrer markedsprisen på gass i EU, vil fordelingen av den samlede gassmengden mellom ulike brukere i liten grad endres som følge av makspris.
Gasskraftverkene vil produsere like mye og ha de samme kostnadene som før. Da endres heller ikke strømprisen.
Men hva om EU kombinerer makspris på importert gass og subsidiering av gass til produksjon av gasskraft?
Når kostnadene for kraftprodusentene faller, presses strømprisen ned. Jo mindre gasskraftprodusentene må betale for gassen, desto lavere blir prisen på strøm. Strømkundene har kommet bedre ut på bekostning av eksportinntektene til Russland og Norge.
Er det en god idé?
Hvis EU lar gasskraftprodusentene få lov til å kjøpe så mye subsidiert gass som de ønsker, blir det mindre gass igjen til andre brukere. Hvis den gjenværende gassen omsettes til en markedspris, blir denne prisen enda høyere enn uten makspris på importert gass.
Alternativt kan EU subsidiere gassen også til de andre brukerne, men da vil ønsket gassetterspørsel overstige tilgangen. Resultatet blir rasjonering for gasskunder.
Dette avspeiler at EUs grunnleggende problem er lite tilgang på gass (og elektrisitet). Innføring av makspris på gass kan ikke endre på dette. Snarere kan problemet forsterkes: Russland, Norge og tilbydere av lng (flytende gass) kan svare med redusert salg av gass, slik Putin allerede har varslet.
Da forsterkes de interne problemene i EU: Noen brukere av gass vil til slutt betale mer for gassen enn uten makspris, eller de vil bli rasjonert.
Enkelte har foreslått at gass bør selges til en fast pris som avtales lenge før gassen faktisk omsettes. En variant er at eksportører og importører av gass inngår en frivillig, langsiktig avtale om fremtidig gasspris. Importøren av gass mottar gass fra eksportøren, for eksempel Equinor, til en avtalt pris og selger gassen internt i EU.
Problemet er at en slik fastprisavtale ikke bringer mer gass inn til EU på kort sikt.
Med uendret etterspørsel etter gass vil gassprisen internt i EU derfor ikke falle selv om importprisen blir lavere. Det grunnleggende problemet består: Det er for tiden en ubalanse mellom tilgang til og ønsket forbruk av gass og elektrisitet i EU.
Det er derfor prisene på gass og strøm er skyhøye i EU.
Problemet er at en slik fastprisavtale ikke bringer mer gass inn til EU på kort sikt
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.