Jeg er ingen politiker. Min stillingstittel er finansdirektør. Og kanskje er det nettopp fraværet av politikk i min arbeidshverdag som gjør at jeg reagerer slik jeg gjør når våre folkevalgte ikke videreformidler fremlagte fakta. Politikken og butikken snakker ikke sammen. Det har vi et felles ansvar for å gjøre noe med.
2023 startet for min del med å redegjøre for vår forretningsmodell og lønnsomhet til de to statsrådene som har ansvaret for konkurranse og mat. Jeg hadde forberedt meg godt til mitt første statsrådsmøte. Denne gangen skulle jeg attpåtil møte to viktige statsråder samtidig. Med meg i vesken hadde jeg en oversikt over marginene til Rema 1000 de siste 15 årene, oversikt over matinflasjonen i Norge sammenlignet med andre land, samt nøkkeltall fra vår virksomhet.
Alt er blitt dyrere, for alle. Tall fra SSB viser at strømmen er blitt nesten 20 prosent dyrere og drivstoffprisen har økt med 30–40 prosent. I tillegg kommer en matinflasjon på over 12 prosent. Selv med min begrensende politiske erfaring, forstår jeg at prisbildet bekymrer, og at politikere står til ansvar overfor velgere som etterlyser svar.
Når alle er enige om at strøm, råvarer, transport og mat er blitt dyrere, er det naturlig å diskutere hvorfor. Alle sitter med oversikt over sin økonomi. Bonden veier kostnader opp mot inntekter. Leverandører og distributører gjør det samme. Vi som driver med dagligvare, vet hva vi kjøper og selger varene for.
Samtidig blir det lett å leke pekeleken når man sitter i sin silo. Det blir vanskelig å se den fulle og hele sammenhengen mellom global inflasjon og høyere priser på mat. Derfor har vi myndigheter, som kan se helhet og sammenheng, der vi som er aktører kun ser deler av bildet.
Jeg er blitt overrasket. Tallene jeg tok med inn i møtet med statsrådene må ha blitt liggende igjen på møtebordet. Rema 1000 sine driftsmarginer har i snitt ligget på 3,8 prosent de siste 15 år – men man spør fortsatt hvor pengene går. Svak krone og mindre råvarer i markedet har gitt høyere pris på kaffe – men man spør fortsatt hvorfor kaffe er blitt så dyrt.
Det er fortsatt slik at vår forretningsmodell baserer seg på å ha så lave kostnader som mulig, slik at vi kan ha så lave priser som mulig og selge så mye varer som mulig – man spør fortsatt om vi legger på mer enn nødvendig for maten vi selger.
De samme tallene jeg tok med meg til statsrådene er tilgjengelige både i Brønnøysund og på våre nettsider.
God økonomistyring er et fag. Det krever en rasjonell tilnærming til tall. Man blir stilt spørsmål og avkrevd korrekte svar fra finansinstitusjoner, analytikere og revisorer. Presisjonsnivå er avgjørende. Derfor er kanskje overraskelsen større for meg enn for andre når man blir spurt og svarer etter beste evne, uten at svarene blir absorbert hos mottager.
Det gjør at en konstruktiv og viktig dialog om vårt daglige brød blir vanskelig. Og det bidrar til at pekeleken får nye deltagere heller enn regulerende myndigheter som stiller krav og stiller opp.
Jeg forventer ingen politisk quick fix, fordi det ikke finnes noen enkeltløsning som håndterer global inflasjon og råvarekostnader over natten. Vi peker ikke, og tar vår del av ansvaret. Men det er et ansvar som fordrer at vi kan drive med mellom tre og fire prosent lønnsomhet. Det er en forutsetning for at vi også skal fortsette å ta ansvar for å holde butikkdørene åpne, handle norske varer og skape norske arbeidsplasser.
Våre svar er kanskje ikke de som politikerne ønsker å høre. Derfor er det bra at marginene skal utredes. Så håper vi utredningen kan gi et svar som våre folkevalgte velger å lytte til.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.