Å satse på at klimamerking og best-før-men-ikke-dårlig-ettermerking av matvarer, samt moraliserende kunnskapskampanjer skal endre hva vi handler og hvor mye vi kaster, er et blindspor hvis målet er store og raske endringer i matforbruket. Vi kan ikke vente på at etisk og bærekraftig forbruk skal bli mainstream.

Politikere og næringsliv må intensivere arbeidet med å legge praktisk til rette for det matforbruket som gagner oss og kloden.

For nok en gang understreker den nyeste av FNs klimarapporter, som ble lansert i begynnelsen av august, at det haster å gjøre store endringer i det globale matsystemet. Amazonas brenner, klimaendringene truer matsikkerheten, og det er kritisk at endringene skjer raskt. Vi må redusere inntaket av kjøtt og legge om til en mer plantebasert produksjon og diett. Samtidig kaster vi omtrent en tredjedel av maten som produseres i verden.

I vestlige land, som Norge, skjer en stor del av denne kastingen hjemme hos forbrukerne. Omtrent halvparten av alt matsvinnet i Norge kommer fra husholdningene. Samtidig har vi høyt kjøttforbruk.

Og selv om salget av økologisk mat øker, er det fortsatt en marginal kategori.

Den vanligste responsen fra politikere og matbransjen er at det er opp til forbrukerne å gjøre de miljøvennlige valgene i butikken. Det forutsettes at ved å øke kunnskapen hos forbrukerne om hvilken mat som er mest klimavennlig, og hvordan vi kan bruke matrester og handle smartere, vil skuta etter hvert dreie i riktig retning. For etterspørsel dikterer tilbudet. Og hvis vi bare får nok informasjon vil vi endre våre dårlige vaner.

Vår forskning viser at dette kan ta lang tid – tid vi kanskje ikke har. Forbrukerne er nemlig ikke så uopplyste på dette området som politikere og matbransje later til å tro. Det er den totale mengden hensyn å ta i hverdagen som gjør det vanskelig å stadig ta stilling til om de valgene vi gjør er klimavennlige eller ikke.

For å skape endring i forbruksmønstre er det derfor ikke nok å øke kunnskapen og endre folks holdninger, det er også nødvendig å samtidig endre de strukturelle forutsetningene for forbruket. Forskning har over mange år vist at miljøvennlige holdninger ikke alltid fører til miljøvennlige handlinger, nettopp fordi de mest bærekraftige handlingene, slik som å redusere bilbruk, spise plantebasert, redusere matsvinn, eller senke innetemperaturen og redusere bruk av varmtvann er vanskelige å forene med et hverdagsliv slik det er organisert for de fleste i dag.

Holdningskampanjer har i dette øyemed ikke hatt noen store dokumenterbare effekter.

I tillegg har den økonomiske verdien av mat og andre forbruksvarer sunket drastisk i takt med utviklingen av stadig mer effektive produksjonssystemer. Vi bruker en svært mye mindre andel av inntekten vår på mat enn vi gjorde for 50 år siden.

Vi har blant annet forsket på hvorfor folk kaster så mye mat hjemme, og funnet at matens lave verdi har stor betydning.

Vi finner også at selv om vi i butikken skal bli veiledet til å ta de mest bærekraftige og etiske valgene gjennom ulike merkeordninger, oppleves det å sette seg inn i dette altfor krevende i hverdagen. Vi handler stort sett på rutine.

Derfor kan vi ikke lenger redusere ansvaret for et bærekraftig matforbruk til forbrukernes valg i butikk og hjem, men vi må begynne å legge til rette praktisk og strukturelt for de endringene i matproduksjon og forbruk som bør komme.

Ifølge FNs klimapanel vil endringer i matforbruket vårt uansett tvinge seg frem ettersom matproduksjonen går ned som følge av klimaendringene. Derfor må vi være i forkant ved å gjøre de store grepene tidligere i verdikjeden; i hva som produseres, importeres og presenteres for forbrukerne.

Hvis vi må kutte i kjøttforbruket, må vi logisk nok også kutte i kjøttproduksjonen, uten å vente på at etterspørselen først synker hos forbrukerne.

Både myndigheter og det private næringsliv må våge å tenke mer radikalt på nye løsninger for matforbruk:

Bør vi for eksempel vurdere mer kollektive løsninger, som kan bidra til et bedre system gjennom å utnytte stordriftsfordelene som følger med mat tilberedt på storkjøkken?

Kanskje bør vi begynne å spise de største måltidene der vi oppholder oss mesteparten av dagen, på arbeidsplasser, skoler og barnehager, om det kan øke forbruket av klimavennlig mat, samt redusere privat matinnkjøp og -svinn?

Hva med å legge til rette for et større tilbud av rimelige restauranter som serverer klimavennlig mat, eller øke bruk av tjenester som leverer maten på døren?

Vi har ikke svarene, men det finnes uante muligheter både for sosial innovasjon og nye forretningskonsepter i dette landskapet – og tiden er nå.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.