Et av Regjeringens hovedsatsinger er å få flere innvandrere i arbeid gjennom «Integreringsløftet». Det foregår en bred og kjærkommen politisk debatt om hva som skal til for å få flere i arbeid, ikke minst innvandrerne fra utenfor Europa.
Forskning viser at det er diskriminering i det norske arbeidslivet. Diskrimineringen foregår ofte ubevisst, og virkeligheten er at innvandrere med høy utdannelse sliter med å komme inn i arbeidsmarkedet.
Arbeidsgivere foretrekker å ansette folk med samme bakgrunn som dem selv og som er lik dem selv. En Fafo-studie viser at det er 25 prosent mindre sjanse for at en person med et fremmed navn, blir kalt inn til jobbintervju. I offentlig sektor er arbeidsgiver pålagt å invitere minst en minoritetsperson som oppfyller kravene. Men hva hjelper det når det fortsatt bare er etnisk norske som velges ut til jobben?
Min kollega Mina er et godt eksempel på dette. Hun kom til Norge fra Iran for 30 år siden i forbindelse med Den iranske revolusjon og krigen mot Irak. Den gang var det lite oppmerksomhet om integrering i Norge, men Mina lot seg ikke stoppe.
I stedet fullførte hun videregående utdannelse, for deretter å ta et masterstudie i sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo. Hun fullførte med en mastergrad i finans fra BI.
Mina søkte jobber. Mange jobber. Svært mange jobber. Totalt søkte hun på 400 relevante jobber. Hun ble innkalt til tre intervjuer, men ble ikke tilbudt noen av jobbene.
Det skulle bli en lang vei å gå for Mina før hun fikk relevant arbeid i Norge. I mellomtiden oppdro hun sin datter og arbeidet som pleieassistent for å få økonomien til å gå rundt. Jeg vet at Mina i dag bekymrer seg for pensjonen sin etter mange år med lavt lønnet arbeid.
Etter hvert som Minas datter vokste opp, gjorde morens arbeidsinnsats og pågangsmot kraftig inntrykk på datteren. Hun reagerte på at moren hadde jobbet hardt for å få seg en utdannelse som hun ikke fikk dratt nytte av. Dette resulterte i at datteren selv satte spørsmålstegn ved verdien av høyere utdannelse. Ville det nytte? Det hadde jo ikke hjulpet moren!
I 2010 bestemte vi i Telenor Open Mind oss for å utvide programmet vårt fra å legge til rette for at personer med funksjonsnedsettelser fikk innpass i arbeidslivet, til også å omfatte høyt utdannede innvandrere. Vi fikk innblikk i mange historier om innvandrere som ikke fikk benyttet sin høye kompetanse, og vi ønsket å ta tak i det. Vi trengte en prosjektleder og det var viktig for oss å velge en kandidat som selv visste hvor skoen trykker.
Nav var med som samarbeidspartner i programmet fra starten og stilte med kandidater til prosjektlederstillingen. Det var slik jeg møtte Mina.
Mina hadde vært en del av den diskriminerte arbeidsgruppen i 15 år før hun fikk jobb i Telenor. Hun var en kandidat som hadde kjempet i motbakke og forsto godt hvilken triumf det er for en ikke-vestlig innvandrer å få relevant arbeid i Norge.
For meg som kollega og leder er det inspirerende å se pågangsmotet og viljestyrken til denne gruppen. Samtidig er det tøft å høre høyt kvalifiserte og kompetente deltagere fortelle om hvordan de har fått avslag på avslag bare fordi de har en annen bakgrunn.
Vi har tatt mange skritt siden 2010, men fremdeles oppleves veien både lang og smal for mange av dem som må gå den. Det fikk jeg bekreftet da Mina i en samtale med sin bror, ble spurt om det var gode arbeidsutsikter for høyt utdannede innvandrere i det norske jobbmarkedet? Minas svar var kontant: «Nei. Det er nesten umulig».(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.