Visste du at da Røros kobberverk i 1880-åra gikk over til å bruke fossilt karbon i sin kobberutvinning var det både en økonomisk nødvendighet og et miljøtiltak? Siden oppstarten i 1644 hadde kobberverket brukt trevirke fra skogene rundt Røros og avskogingen bredte seg utover med Røros i midten.

Da kobberverket innførte bruk av fossilt koks, transportert inn av jernbanen på slutten av 1800-tallet, var det et stort miljømessig fremsteg som løste problemet med mangel på skog. I dagens klima hvor alle snakker om klimakrise og kutt i klimagassen CO 2, er bildet snudd på hodet. Det som en gang var et miljøtiltak, har nå blitt miljøversting og det som en gang var miljøversting har nå blitt klimatiltak.

I Parisavtalen har Norge forpliktet seg til å bli karbonnøytralt innen 2050. Fra 1990 og frem til 2014 har prosessindustrien i Norge redusert sine klimagassutslipp med om lag 40 prosent, samtidig som produksjonen har økt med 37 prosent. For å kutte klimagassutslippene ytterligere er trevirke tillagt stor betydning i prosessindustriens eget veikart.

Dersom man bytter ut alt fossilt karbon med biologisk karbon, tenker man seg at CO 2-regnskapet går i null. Dette er en sannhet med modifikasjoner siden forholdet aldri vil være en til en og et nytt tre bruker flere tiår på å forbruke all CO 2'en som er sluppet ut. Og sist, men ikke minst; har vi nok skog?

Nylig har Prosess21 kommet med sin ekspertgrupperapport om biobasert prosessindustri (Biopro). Kort fortalt konkluderer de med at det er et gap på opptil 5,5 millioner fastkubikkmeter (fm 3) mellom mulig tilgang på trevirke og norske industriambisjoner. Disse tallene inkluderer økt bruk av topper og grener, noe som ikke er helt uproblematisk hverken miljømessig eller teknologisk

I tillegg er det i dag stor uenighet om vi i dag verner nok eller riktig skog med tanke på bevaring av artsmangfold. 1122 av de 2355 artene på den norske rødlisten er skoglevende arter. Hovedgrunnen til at arter er truet, er endret arealbruk. Samtidig har avvirkningen av norsk skog vært jevnt stigende de siste ti årene. Det er kanskje ikke nok å bevilge penger til å redde regnskogen i andre land, vi må feie for egen dør også.

Skogen er også et viktig karbonlager og uttaket må ikke overskyte lagringskapasiteten. Og med mindre vi faktisk ønsker å drive industribedriftene ut av Norge må vi også tenke lønnsomhet.

Bruk av trevirke er den mest lavthengende frukten for ytterligere klimakutt for metallindustrien, men trevirke og annen biomasse er også attraktivt for andre næringer i mange svært ulike sektorer. I dag snakkes det eksempelvis om biodrivstoff, biobrensel, bioenergi, bioplast, biokarbon til jordforbedring og den kjemiske industrien.

Økt etterspørsel forventes å presse prisene oppover både nasjonalt og globalt. Når man i tillegg tar regnskogsproblematikk med i regnskapet er det slett ikke sikkert at import i stor skala er en realistisk løsning. Bedrifter som har brukt ressurser på å utvikle nye metoder basert på karbon fra trevirke, risikerer derfor å allikevel ikke kunne drive økonomisk lønnsomt.

Hvem skal ha rett til å bruke skogen?

Enkelte prioriteringer vil bli ekstremt vanskelige, mens noen er ganske opplagte. Et viktig politisk aspekt er selvfølgelig å sikre at enkelte nødvendige sektorer, slik som jordbruket, ikke utkonkurreres.

Videre oppfordrer et ekspertpanel oppnevnt av de europeiske vitenskapsakademiene til stans i hugging av skog til bioenergi. Brenning av skog er ikke et karbonnøytralt klimatiltak, konkluderer forskerne i panelet. De foreslår å ikke lenger definere bioenergi som bærekraftig.

Et annet eksempel er produksjon av titanoksid som brukes som pigment og støpejern fra ilmenitt. Her kan hydrogen brukes og Tizir i Tyssedal ønsker å satse på hydrogen.

Noen produkter, for eksempel plast, og enkelte prosesstrinn må inneholde karbon. For å produsere silisium, som er hovedbestanddelen i de fleste solceller, må man bruke karbon for å utvinne silisium fra kvarts. Som klimatiltak vil det derfor være fornuftig at silisiumprodusentene får tilgang på trevirke. For materialer og kjemikalier hvor karbon er en del av produktet, finnes det heller ingen alternativer annet enn redusert forbruk.

Høyverdig biologisk karbon bør i hovedsak være tilgjengelig for anvendelser der karbonatomene erstatter fossilt karbon og hvor det ikke finnes et fornybart alternativ slik som elektrisitet, hydrogen eller varme.

Det finnes andre alternativer til biomasse enn skog. Biogass kan eksempelvis brukes som bioenergi og kan være et alternativ for deler av transportsektoren. Det er riktignok begrenset tilgjengelighet av biogass også, og i klimakur 2030 blir det antatt at prisen på biogass vil øke. For mange industrier har alternative biokarbonkilder ikke høy nok kvalitet og tilgjengeligheten er begrenset.

Å bytte ut alt fossilt karbon med biologisk karbon vil ikke løse klimakrisen alene. Det er ikke nok biomasse for at dette skal være løsningen for alle.

Det er på tide å begynne å behandle biologisk karbon som den verdifulle og begrensede ressursen det er. La oss ikke slutte sirkelen og gjøre det som er ment som et klimatiltak til en miljøversting igjen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.