Sammenlignet med de andre trossamfunnene har Den norske kirke en langt mer arbeidskrevende tilgang til offentlig finansiering. Jeg synes ikke dette høres ut som et privilegium.

I DN 29. juni skriver Kjetil Wiedswang om «Den norske kirkes privilegerte stilling». Summen av det han skriver og ikke skriver gir et skjevt inntrykk av den faktiske situasjonen.

Den norske kirke er det eneste tros- og livssynssamfunnet som nevnes ved navn i Grunnloven. I den aktuelle paragrafen finner vi også nøkkelsetningen «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje». Wiedswang skriver at Stortinget har pålagt «hele folket å finansiere» Den norske kirke, men utelater at folket også finansierer de andre tros- og livssynssamfunnene. Grunnlovens likebehandlingsprinsipp gjennomsyrer både eksisterende og kommende lovverk på området.

Likebehandlingen fungerer slik: Både lokalt og nasjonalt må kirken lage budsjetter og levere søknader for å få tilgang til offentlige midler. De andre trossamfunnene må søke Fylkesmannen om godkjennelse én gang og deretter levere medlemslister hvert år, så kommer pengene – like mye per medlem som Den norske kirke får etter diverse papirarbeid og møtevirksomhet. Hvem er det som er privilegert her?

Wiedswang synes det «er underlig at [kirkens] forsvarere ikke ser utfordringen i at troen på at kirkens Gud og kirkens mest sentrale læresetninger synker så raskt», men det premisset er feil. Både lokalt og nasjonalt jobbes det kontinuerlig med å fornye virksomheten og samtidig ta vare på tradisjoner, slik at flere kan kjenne tilhørighet til den kirken de er døpt inn i – og som syv av ti nordmenn er medlem av til tross for at utmeldingen til enhver tid er noen få klikk unna.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.