De siste kamphandlinger i Nagorno-Karabakh er de mest alvorlige på lenge: Det meldes om nedskutte helikoptre, artilleriangrep, mange drepte, unntakstilstand og full militær mobilisering.

Nå må vi spørre oss hva vi kan gjøre for å unngå en ny storkrig i Kaukasus, med de enorme lidelsene og den regionale ustabiliteten det fører med seg.

Ideen om en fredsbevarende styrke er ikke ny. Allerede da Armenia og Aserbajdsjan inngikk våpenhvile i 1994 var de enige om å etablere en slik styrke, etter tre grunnleggende prinsipper: Fredsoperasjonen skulle være multinasjonal, ha mandat fra FNs sikkerhetsråd, og først implementeres når partene i konflikten har oppnådd en politisk løsning. 26 år senere har en slik fredsoperasjon ennå ikke materialisert seg. Samtidig har kamphandlingene eskalert, og er nå i ferd med å eskalere til full krig.

Gjennom feltstudier i regionen for noen år siden, så jeg den destruktive utviklingen på nært hold: Kamphandlingene over frontlinjen ble verre og verre, hatet større og større, og den politiske løsningen synes å være lenger og lenger unna. Jeg møtte en generasjon unge armenere og aserbajdsjanere som gjennom et helt liv er blitt indoktrinert med myndighetenes demonisering av fienden.

En politisk løsning synes lenger unna enn noen gang, samtidig som behovet for fredsbevarende styrker er akutt. Jeg tror premisset om at den politiske løsningen skal komme først må legges til side, og at det bør etableres en fredsbevarende styrke først.

Det bør derfor tas et snarlig initiativ til å etablere en fredsoperasjon i regionen, for å stanse volden og legge til rette for en varig fredsprosess. De nordiske landene er i en særstilling til å gjøre dette. I forrige uke møtte Norge i FNs sikkerhetsråd for første gang på nesten 20 år. Først som observatør frem til årsskiftet, og deretter som fullverdig medlem i to år. Norge har dermed en unik posisjon til å ta initiativ til en slik fredsprosess gjennom FNs sikkerhetsråd, og sammen med sine nordiske partnere mulighet til å utføre en effektiv, militær fredsoperasjon.

Mange land har sterke interesser i regionen. Armenia har et militært og strategisk samarbeid med Russland. Aserbajdsjan har et nært forhold til Nato-landet Tyrkia. En praktisk utfordring er å finne upartiske land, som kan godtas i en fredsbevarende styrke av de involverte partene, av regionale aktører, og av stormaktene. De nordiske landene er i en særstilling som nøytrale, og dermed blant få akseptable, mulige bidragsytere. Det er også verdt å vite at Norges omdømme i regionen er historisk godt: Armenerne minnes fortsatt Fridtjof Nansens humanitære arbeid for armenske flyktninger på 1920-tallet. Aserbajdsjanerne husker på sin side Thor Heyerdahl, som ble kjent da han lanserte tesen om at Odin kan ha vært en kaukasisk konge, og æsene egentlig aserbajdsjanere.

Et verstefallsscenario er en større konfrontasjon mellom Aserbajdsjan-allierte Tyrkia og Armenia-allierte Russland, som har rundt 3000 soldater stasjonert i Gyumri i Armenia. Disse soldatene er grensevakter på den armenske grensen mot Tyrkia. Iran og Syria er like i nærheten. Å forhindre storkrig i denne regionen vil være strategisk svært viktig. Et relativt lite taktisk bidrag vil derfor kunne få stor strategisk effekt.

En viktig bieffekt av en nordisk militæroperasjon er tettere bånd mellom de nordiske militære. I dagens usikre, sikkerhetspolitiske tidsalder, er ikke det noen ulempe.

En tradisjonell fredsbevarende operasjon med FN-mandat vil trolig være den beste løsningen i denne situasjonen. Målet er å holde de stridende partene adskilt. For slike operasjoner gjelder prinsipper om upartiskhet, aksept fra de stridende partene og bruk av makt bare i selvforsvar. Historisk har denne typen FN-operasjoner lyktes godt med å skape fred i kriger og konflikter mellom stater. Dette er en annen type operasjon, enn det man for eksempel har hatt i Afghanistan. En fredsbevarende operasjon i Nagorno-Karabakh vil ha større likhetstrekk med Unifil-styrken i Libanon.

Lars Magne Hovtun
Lars Magne Hovtun

Norden har også erfaring med en lignende type konflikt. Åland-spørsmålet mellom Finland og Sverige på 1920-tallet ble avgjort av Folkeforbundet, og har flere likhetstrekk til denne konflikten.

Å involvere seg i militære operasjoner er aldri enkelt. Den største utfordringen blir å få partene selv til å akseptere en fredsbevarende operasjon med nordiske soldater, før det kommer en politisk løsning på konflikten.

De nordiske landene har like fullt en unik mulighet, som bør undersøkes videre. Hvis lille Norden kan bidra til å forhindre storkrig i Kaukasus, bør vi ikke la muligheten gå til spille.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.