Teknologi og deglobalisering, drevet av pandemien og politiske spenninger, endrer verdensøkonomien. Risikoen ved avhengighet av enkeltleverandører og -markeder er blitt enda tydeligere etter Russlands invasjon av Ukraina.

Europa forsøker nå desperat å bygge opp gassreserver før vinteren og kutte i energibruken. I USA ser vi økt bruk av subsidier for å hevde seg i konkurransen med Kina. Mangelen på halvledere påvirker flere sektorer, og bilindustrien illustrerer tydelig hvordan produksjon i næringer med komplekse forsyningskjeder er i endring. Nesten åtte millioner biler ble ikke laget i fjor på grunn av mangel på halvlederforsyning alene.

Guy Kiddey
Guy Kiddey

De siste tiårenes utvikling, der mange vestlige produsenter av både forbruksvarer og industrivarer har outsourcet mye av produksjonen sin, er i stor endring. Nå ønsker produsenter større kontroll over verdikjeden av hensyn til forutsigbarhet og fortjeneste. Bevegelsen går mot vertikal integrasjon, nemlig å produsere så mye som mulig internt.

Det finnes ikke noe bedre eksempel på denne trenden enn Tesla, som allerede inngår avtaler med metalleverandører. Selskapet lager også sine egne motorer og elektronikk, selv om det ikke ennå har begynt å lage egne halvledere. Eldre bilprodusenter prøver å følge etter.

De fleste industrier er derimot ikke på langt nær så store som bilindustrien. Spesielt produsenter innen relativt nye sektorer, som fornybar energi og andre grønne teknologier, har ikke kapital til å integrere produksjonen vertikalt på samme skala som bilprodusentene gjør. Slike selskaper kan og bør diversifisere forsyningskjedene sine, slik Apple nå gjør ved å flytte mye av produksjonen fra Kina til Vietnam.

En mer innovativ løsning kan imidlertid være at produsenter og beslutningstagere i land som Norge vurderer en industriell tilnærming som tar sikte på nasjonal vertikal integrasjon på tvers av flere foretrukne sektorer.

Et gryende eksempel på denne tankegangen i praksis er i gang langs «batterikysten» sør i Norge. Tanken er å skape en industriklynge med fokus på batteriproduksjon. Men etablering av vertikalt integrerte klynger som disse krever mer enn investeringer. Næringspolitikk som gir riktige incentiver og etablering av nye markeder, for eksempel i form av offentlige kontrakter, kan bidra til at ny industri skapes.

Kostnadene ved slike tiltak faller uunngåelig på skattebetalere, bedrifter og forbrukere. Til gjengjeld kan det gi en mer fokusert nasjonal industristrategi som ser forbi raske løsninger på sjokk i forsyningskjeden og forbereder et land for langsiktig vekst.

Foreløpig ser vi likevel lite til dette i Norge.

Norge har åpenbare gjensidig komplementære bransjer:

  • Havvind, hvor det er lett å se for seg minst 4000 turbiner med en samlet effekt på 50GW.
  • Grønt hydrogen for energilagring og spesialiserte industrielle applikasjoner.
  • Kjernevarer som metaller og gjødsel produsert ved hjelp av nullkarbonteknologier.

Minst 12 land rundt om i verden har nå nasjonale hydrogenstrategier. En av de siste, publisert i fjor og oppdatert av den britiske regjeringen i april i år, ser for seg ti gigawatt grønt hydrogen-kapasitet innen 2030. Dette vil spise opp nesten hele den fornybare energikapasiteten som Storbritannia har i dag. Det er en klar mulighet for Norge til å levere mye mer fornybar kraft til Storbritannia via et integrert Nordsjønett – eller til og med å eksportere hydrogen i rørledninger.

Til slutt, med gassprisene så stratosfærisk høye som de for øyeblikket er, er det nok av incentiv for industrier som hittil har vært avhengige av naturgass til å gå over til hydrogen. Den uunngåelige økningen i karbonpriser styrker bare argumentet for å gjøre denne overgangen nå.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.