Kalle Moene avfyrer i sin kronikk i DN 18. august en bredside mot Shells forurensende virksomhet i Nigeria og næringslivets engasjement for FNs bærekraftsmål. «Tilslutningen til bærekraftmålene blir fine ord uten innhold», skriver han og faller så tilbake på doktrinen om at selskaper skal maksimere profitt og overholde regler, mens samfunnsansvaret overlates til politikken. Her enes Kalle Moene og liberalisten Milton Friedman.
Denne doktrinen er forståelig i en velfungerende stat som Norge, men den er i overkant naiv som styringsprinsipp for en verden der de fleste stater hverken er demokratiske eller har stor styringsevne.