Utviklingen av norsk økonomi må inn på en ny kurs. Hadde markedet alene kunnet levere det grønne skiftet, ville vi vært der allerede. Det er vi jo ikke.

SSB ga oss nylig tall som viste at utslipp av klimagasser i Norge økte i fjor. Og selv om olje- og gassindustrien vil bety mye for norsk økonomi i lang tid fremover, trenger vi flere ben å stå på.

På samme tid fortsetter sentraliseringen, som hindrer oss å ta hele landet i bruk. De økonomiske forskjellene i Norge øker. Det er et problem for oss alle, fordi vi nå vet at økt ulikhet svekker den økonomiske veksten i et samfunn.

Nylig presenterte Kari Elisabeth Kaski (SV), Geir Pollestad (Sp), Per Espen Stoknes (MDG) og jeg en felles næringspolitisk plattform. Dette er resultatet av et arbeid som har gått over lengre tid, i samarbeid med Tankesmien Agenda. Vi representerer fire ulike partier og er ikke enige om alt, men vi er enige om mye. Dette kan summeres opp i tre mål.

  • For det første skal vi ha en reel grønn økonomisk vekst. Det betyr at vi må klare å koble ressursbruk og økonomisk vekst fra hverandre, slik at vi skaper mer verdier, og samtidig forbruker mindre ressurser. Da må vi øke ressursproduktiviteten, slik vi har økt arbeidsproduktiviteten jevnt og trutt siden den industrielle revolusjonen. Vi vet at en slik frakobling mellom verdiskaping og ressursbruk er mulig. Andre land har allerede klart dette.
  • For det andre må en fremtidsrettet nærings- og industripolitikk også bidra til rettferdig fordeling. Den må skape trygge jobber og gode liv i hele landet. Hvis ikke omstillingen anses som rettferdig, forsvinner også oppslutningen om politikken.
  • For det tredje må vi tørre å føre en retningsgivende nærings- og industripolitikk. Vi må ta endelig farvel med ideen om at en tilretteleggende eller næringsnøytral tilnærming vil gi oss næringsstrukturen som er nødvendig for fremtiden. Det betyr ikke at myndigheter skal detaljstyre statlig eide selskaper eller plukke enkeltbedrifter for så å subsidiere dem. Det betyr at myndighetene skal inngå i strategiske partnerskap med næringslivet, med felles visjoner om konkrete utfordringer som skal løses. Sammen setter man tallfestede og tidfestede mål, for eksempel om å doble norsk eksport fra fastlandsnæringer innen ti år eller å etablere verdikjeder for karbonfangst- og lagring tilsvarende fem millioner lagret tonn CO2 per år i 2030. Tilsvarende mål bør settes for andre viktige næringer, med tilhørende virkemidler som gir risikoavlastning.

Norsk næringsliv etterspør selv en tydeligere retning for næringspolitikken, blant annet gjennom innspillene til ekspertutvalget for grønn konkurransekraft.

Norsk næringsliv etterspør selv en tydeligere retning for næringspolitikken, blant annet gjennom innspillene til ekspertutvalget for grønn konkurransekraft

Kommentator Bård Bjerkholt skrev i denne avisen 5. juni en kritisk tekst om vår næringspolitikk. Det fremkommer i Bjerkholts tekst at han står fast i en forestilling fra en forgangen tid om at markedet vet best og staten skal trekke seg mest mulig tilbake. Statens rolle i økonomien er å stå i bakgrunnen og rette opp markedsfeil, og ellers bør den overlate hovedansvaret og risikoen til de private å løse vår tids største samfunnsutfordringer. Denne ideologien var sist på høyden under den såkalte Washington-konsensusen for noen tiår siden. Denne utfordres nå både politisk i land etter land, men også i fagmiljøer som OECD, Verdensbanken, Det internasjonale Pengefondet og i Verdens Økonomiske Forum.

I dag vet vi at en rekke av produktene som er utgangspunktet for private aktørers lønnsomme forretning, ofte bygger på forskning, utvikling og kommersialisering av teknologi initiert av det offentlige. I rapporten viser vi til økonomen Mariana Mazzucatos forskning på statens betydning for innovasjon. Mazzucatos hovedargument er at usikkerhet som følge av raske teknologiske endringer, lange utviklingsforløp og behov for store investeringer kan gjøre at enkeltbedrifter unngår satsinger som både de og vi alle hadde tjent på. Det skjer for eksempel fordi gevinster av å bruke ressurser mer effektivt og slippe ut mindre er langsiktige, mens den enkelte virksomhet trenger avkastning på kort sikt.

Financial Times’ sjeføkonom, Martin Wolf, har betegnet Mazzucatos analyser som briljante. Og Mazzucato er representant for en større internasjonal bevegelse av økonomer som tar til orde for et større samarbeid mellom stat og næringsliv for å sikre grønn teknologiutvikling. Hun kan vanskelig reduseres, slik Bård Bjerkholt ønsker, til en «kjendis i venstreorienterte kretser». DN skylder sine lesere å være bedre oppdatert på forskning innen teknologi, innovasjon og næringsutvikling.

Det som er bra for fellesskapet er ofte bra for næringslivet, og motsatt; god næringspolitikk er bra for oss alle. Fremover må vi se nærings-, distrikts-, fordelings- og klimapolitikk i en større helhet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.