Professor Bård Harstad har skrevet en sjekkliste for politikere som forsøker å finne ut hva som bør gjøres av staten og hva som bør overlates til markedet (kronikk i DN 30. desember). Harstad mener at «markedskreftene er ikke perfekte» og at «en rekke markedssvikter kan motivere offentlig inngrep», men samtidig må politikerne passe seg for «reguleringssvikt». Asymmetrisk informasjon, lobbyvirksomhet og «myke budsjettbetingelser» gjør at staten risikerer å støtte «grønne elefanter» – grønne investeringsprosjekter som koster mye mer enn de smaker.

Jonas Algers
Jonas Algers

Hvis det er en ting Harstad har 100 prosent rett i, er det at politikere må være på vakt mot kommersielle aktører som vil grønnvaske prosjekter for å melke staten for penger. For eksempel har datasentre og oppdrettsprosjekter flere ganger blitt lansert som «grønn industri» uten å kunne demonstrere positiv virkning for hverken klima eller miljø.

Samtidig er lobbyvirksomhet ikke noe nytt; det har preget Norge lenge. Lobbyisme har bidratt til at oljesektoren har fått vokse som en gjøkunge og nå dominerer økonomien, og til at mange forsøk på ambisiøs klimapolitikk er nedkjempet.

For den store, grønne omstillingen av norsk industristruktur kan Harstads sjekkliste fungere villedende, fordi den ikke tar hensyn til tre variabler som blir avgjørende for de kommende årenes næringspolitikk: CO2-budsjettet, innovasjon og konkurranse.

Klimaomstillingen innebærer at næringslivet må omstilles til å produsere ting vi trenger for å løse klimakrisen, selv når det ikke nødvendigvis er bedriftsøkonomisk lønnsomt. Prosessen må dessuten gå veldig fort hvis vi skal holde CO2-budsjettet.

Innovasjon innen grønn teknologi vil være avgjørende, og heldigvis er utviklingen allerede i gang. Kostnaden for en MWh produsert med solceller har falt fra 359 til 40 dollar fra 2009 til 2019. Prisen på en MWh strøm produsert med vind på land har falt fra 135 til 41 dollar i samme periode.

Hvordan er dette oppnådd?

En stor del av forklaringen ligger i målrettet og langsiktig satsing på teknologiutvikling i Kina, Tyskland, Storbritannia og Danmark. Disse nødvendige gjennombruddene er gjort mulig av akkurat den typen industripolitikk som Harstad advarer Norge mot: «Myke budsjettbetingelser» har gjort «bedriftene langt mer risikovillige, og investeringslystne, enn om de kun satset egne penger».

Vindkraft på land ble lønnsomt uten subsidier først i 2019.

Økonomen Janos Kornai utviklet teorien om myke budsjettbetingelser som en kritikk av den statsdirigerte ettpartikommunismen. I fravær av konkurranse kunne foretakene bare øke produksjonen uten å forbedre produktet eller senke prisen. Men vi lever i en økonomi med konkurranse som presser selskap til å produsere bedre og/eller billigere produkter.

I vårt samfunn kan myke budsjettbetingelser noen ganger være nødvendig for at bedrifter skal investere og satse på grønn innovasjon. Det er akkurat denne innovasjonen verden trenger for å lykkes med klimaomstillingen. Det er dette Norge trenger for å lykkes med det grønne industriskiftet.

De økonomiske aksiomene som vokste frem i skyggen av Den kalde krigen, lar seg ikke uten videre omsette til god økonomisk politikk i møte med klimakrisen og Kinas voldsomme industrivekst. I en verden der land etter land aktiverer staten i næringsutviklingen, bør ikke norske politikere forbli passive.

Ja, vi bør unngå «grønne elefanter». Men i møte med klimatrusselen og tigere fra Øst-Asia har vi heller ikke bruk for en passiv næringspolitikk styrt av forsiktige lam.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.