I vår skiftet Statoil navn til Equinor. Begreper som «stat» og «olje» ser ut til å ha blitt en hemsko for et selskap som har ambisjoner om å bli et internasjonalt energiselskap. Equinor er ikke det eneste oljeselskapet som har investert i andre energisegmenter enn olje og gass. Shell har blant annet gjort betydelige investeringer i solenergi. Leverandørselskapene har også etter hvert funnet ut at fremtiden i olje og gass er mer usikker enn antatt, og flere har utviklet produkter og tjenester rettet mot offshore vind.
At oljesektorens enorme konsentrasjon av kapital og hjernekraft må være med i omstillingen av den norske økonomien har den norske staten forstått for lengst. I tillegg til politikk i generelle vendinger, har staten tatt noen skritt for å støtte opp under utvikling av og i det siste markedsføring av norske grønne løsninger for verdensmarkedet (Nettportalen The Explorer – eller «Tinder for næringslivet»). Retorikken staten her fører er i tråd med den oljesektoren selv fører: den norske oljenæringen er en pionerindustri som ikke er redd for å teste nye farvann.
Innovasjon er hjerteblodet til den norske oljesektoren vil mange si. For selskapene som har vært en del av norsk oljeutvinnings historie, oppleves nok ikke omstilling fra olje til nye markeder som uoverstigelig. De har kapitalen, folkene, teknologien og ‘pionérånden’ som kan gjøre dem i stand til å ta et nytt stort sprang: «Vi har jo gjort det før, så klart vi kan gjøre det igjen!»
Hvor dypt oljesektorens engasjement i grønne bransjer stikker er et åpent spørsmål. Vi har de siste årene studert olje- og leverandørselskapenes aktivitet i andre markeder. Vi har sett på hvilke selskaper som har forsøkt å diversifisere fra olje til nye markeder, til hvilke markeder de da går, hva slags investeringer de gjør, hvilke utfordringer de møter, og ikke minst om de forblir i nye markeder over tid. For å studere sistnevnte problemstilling har vi sett spesielt på olje- og leverandørselskapers aktivitet i offshore vind fra 2007–2017.
Analysene viser at olje- og leverandørselskapers aktivitet i vindmarkedet svinger i motsatt takt med oljeprisutviklingen og investeringsnivået i oljesektoren. Når markedsbetingelsene i oljemarkedet er dårlige, går selskapene inn i nye markeder. Denne aktiviteten avtar når oljeprisen og investeringsnivået øker. I siste tiårs periode ser vi to topper i aktiviteten i offshore vind fra olje og leverandørselskaper (i 2008–09 og 2014-15) som da sammenfaller med perioder med lav oljepris, og to bunner som sammenfaller med perioder med høy oljepris. Det at olje- og leverandørselskaper ser ut til å bruke offshore vind som en buffer for svingninger i oljemarkedet, kaller vi «grønne flørter» fordi engasjementet de fleste selskapene har i grønne bransjer til nå ikke ser ut til å føre til «varige forhold».
Analyser av et utvalg selskaper viser at selskaper som foretar små investeringer er mindre troende til å forbli i sitt nye marked, enn selskaper som foretar større investeringer og utvikler ny kompetanse som er spesifikk for det nye markedet. Sistnevnte betyr at det er selskaper som har vilje og mulighet til å gjøre betydningsfulle investeringer i nye markeder, som kommer til å lykkes med omstilling.
Våre analyser viser at det er både evne og vilje blant norske leverandør- og oljeselskaper til å omstille seg. Men evnen til rask omstilling kan også virke negativt, ettersom de er like kjappe til å trekke seg ut igjen.
Men evnen til rask omstilling kan også virke negativt, ettersom de er like kjappe til å trekke seg ut igjen
Politikken bør derfor lage stabile rammebetingelser og incentiver for langsiktige investeringer i nye og grønne bransjer. Industrien har selv pekt på betydningen av støtte til å bygge et hjemmemarked for grønne løsninger. Erfaringer fra oljesektoren viser at å bygge kapasitet hjemme er avgjørende for å lykkes ute. Men hvorvidt en langsiktig oppbygging av ny industri kan skje uten en generell svekking av rammebetingelsene i oljesektoren er også et viktig men vanskelig tema vi må tørre å diskutere mer fremover.
Omstillingen fra Norge før olje til høyteknologisk oljenasjon har krevd en enorm oppbygning av kapital, kompetanse, teknologi, selskapsstrukturer og politikk – dvs. et helhetlig innovasjonssystem – som har pågått over fem tiår. Det er lite trolig at en gjennomgripende omstilling av norsk næringsliv til et liv etter oljen vil kreve noe mindre.(Vilkår)
