Sist uke kom nok en rapport som viser at å etablere en full verdikjede for fangst og lagring av CO2 (CCS) vil koste mellom 14 og 25 milliarder for investering og drift i fem år. For oss som har fulgt CCS-debatten i noen år er ikke det et sjokkerende tall. Viktigere, det bør ikke skremme noen når vi vet hva det kan bety for energinasjonen Norge.

CCS handler riktignok om å redusere utslipp hjemme, men det handler like mye om å sikre og skape jobber og inntekter for Norge. Her ligger nemlig løsningen på hvordan Norge kan fortsette å selge naturgass til Europa, selv om EU nå legger om sin økonomi i mye grønnere retning. Hvordan dette henger sammen kommer klarere frem når vi ser klimateknologien karbonfangst i et litt større bilde; som muliggjører for innfasing av hydrogen og døråpner for at Norge skal fortsette som toneangivende energileverandør til Europa.

Eksport av naturgass er en pengemaskin for Norge. Hvert år de siste ti årene har vi solgt naturgass for mellom 171 og 297 milliarder kroner, primært eksportert i rør til våre naboland i Nord-Europa. Normalt utgjør norsk gasseksport alene mer enn en femtedel av samlet norsk eksportverdi. Ser vi på energimengden dette representerer handler det om mer enn ti ganger så mye som samlet norsk kraftproduksjon. Det aller meste av inntektene fra eksport av naturgass havner i den norske statskassen. Selv om vi har solgt gass i mer enn førti år så ligger fortsatt to tredjedeler av gassen under havbunnen. Med andre ord er ressursgrunnlaget godt for minst to generasjoner til med gasseksport.

Derfor er det viktig å forstå hvordan vårt europeiske marked i dag utfordres fra øst og vest og innenfra. Fra vest med at de store volumene gass som kommer opp sammen med skiferoljen i USA og som nå i økende grad eksporteres i form av flytende naturgass (lng) til Europa. Fra øst ved at byggingen av en ny russisk rørledning i Østersjøen (North Stream II) vil gjøre det mulig for Russland å eksportere større volumer av gass til Europa. Fra innsiden av at EUs Green Deal og Tysklands hydrogenstrategi på sikt vil redusere etterspørselen etter gass som gir klimagassutslipp ved forbrenning.

Det ligger store muligheter for Norge i en storsatsing på hydrogen

For energinasjonen Norge må det, i møtet med disse endringene, tas noen strategiske valg. Ett slikt valg kan være å delta i en lavpriskonkurranse med USA og Russland om hvem som kan levere gassen billigst. En bedre strategi for Norge vil være å legge til grunn at vi har solgt lavutslippsenergi til Europa i mer enn to generasjoner og vil selge dem nullutslippsenergi minst like lenge, basert på de samme rike naturgassressursene.

En fungerende verdikjede for å trygt fange, flytte og lagre CO2 vil være helt avgjørende for å konvertere naturgassen til hydrogen på en tilnærmet klimanøytral måte. Denne verdikjeden vil med andre ord bidra til;

  • reduserte klimagassutslipp hjemme fordi vi stapper klimagassen tilbake der den kom fra
  • utvikling av teknologi som vil gi oss nye eksport¨
  • inntekterimport av klimagass fra Europa til lagring på sokkelen
  • lavere klimagassutslipp globalt

I tillegg vil denne verdikjeden også bidra til at:

  • de politiske ambisjonene for bruk av hydrogen i Europa kan nås ved hjelp av klimanøytral norsk hydrogen fra naturgass
  • at norske naturgassressurser forblir lønnsomme i lang tid.

Et motargument mot dette er at såkalt grønt hydrogen, produsert med fornybar kraft, vil kunne ta naturgassens rolle i europeisk energiforsyning. Å erstatte norsk gass med fornybar energi ville kreve en kraftproduksjon tilsvarende rundt hva 100.000 vindmøller leverer. (Basert på norske produksjonstall. Reell produksjon i Europa er lavere.) I dag er det bygget eller under bygging 2.000 møller i Norge, 30.000 i Tyskland.

Derfor sier både Tyskland og EU at de vil utvikle et system for distribusjon av hydrogen, men også at de vil bruke både blått og grønt hydrogen, fra naturgass og fra elektrolyse. Her ligger mulighetene, fremtiden og markedet for Norge og norske bedrifter. Den kan bli til hydrogen Europa vil ha. Vi må bare ta ut og beholde klimagassen fra resten av gassen først.

Det er dette Europa legger opp til at vi skal gjøre, når de i sine strategier snakker om et langsiktig behov for tilgang på importert hydrogen. Å sikre en investeringsbeslutning for full verdikjede for karbonfangst i høst handler rett og slett om å sørge for at inntektssiden i statsbudsjettet i fremtiden ikke krymper på grunn av manglende evne til å endre oss i takt med endringene i vårt nærmeste energimarked.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at å investere i karbonfangst representerer en økonomisk risiko både for bedriftene og for staten. For energinasjonen Norge er risikoen likevel mye større om vi ikke investerer i klimateknologi og fremtiden for norsk naturgass nå.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.